Teen Spirit

John Peel er død.

65 år gammel døde den legendariske BBC-DJen av et hjerteinfarkt på reise i Peru. Musikkverdenen er med ett en ildsjel fattigere.

John Peel var et ungt hode på noe eldre kropp. Ikke mange 65-åringer hadde en genuin sans for den smalere delen av samtidsrocken og electronicaen som ham. Før, da jeg var yngre, lyttet jeg fast til John Peels kveldssendinger på BBC. Måten Peel omfavnet og snakket varmt for et vell av musikalske smaksretninger har betydd mye for min egen tilnærming til musikk. Mange av mine musikalske favoritter hørte jeg først hos John Peel.

Først og fremst var John Peel undergrunnsmusikkens ambassadør. På et eller annet vis klarte han å kombinere en anti-elitistisk overbevisning med en musikalsk agenda som var både utfordende og oppdragende.

Også i senere år var Peel min faste guide i jakten på ny, interessant og unik musikk. Først og fremst via sine glimrende nettsider.

John Peel ga alltid nye, ukjente band han likte en sjanse til å bli hørt for et stort publikum. Blant annet er han kjent for å ha hjulpet frem band som The Undertones, Joy Division, Smiths, the Cure, Pulp, Keane, Siouxsie and the Banshees og nå seneste The White Stripes.

Han har tidligere uttalt at han ønsker teksten til tidenes beste poppunklåt, "Teenage Kicks" av The Undertones, på gravsteinen.

I år 2000 oppsummerte Peel sin egen ” Top 50” gjennom alle tider:

01 Joy Division - 'Atmosphere'
02 Undertones - 'Teenage Kicks'
03 Joy Division - 'Love Will Tear Us Apart'
04 Sex Pistols - 'Anarchy In The UK'
05 Clash - '(White Man) In Hammersmith Palais'
06 New Order - 'Blue Monday'
07 Smiths - 'How Soon Is Now?'
08 Nirvana - 'Smells Like Teen Spirit'
09 Smiths - 'There Is A Light That Never Goes Out'
10 This Mortal Coil - 'Song To The Siren'
11 Robert Wyatt - 'Shipbuilding'
12 Pulp - 'Common People'
13 Capt Beefheart & His Magic Band - 'Big Eyed Beans From Venus'
14 Dead Kennedy' s - 'Holiday In Cambodia'
15 Joy Division - 'New Dawn Fades'
16 My Bloody Valentine - 'Soon'
17 New Order - 'Ceremony'
18 Only Ones - 'Another Girl, Another Planet'
19 New Order - 'Temptation'
20 Joy Division - 'She's Lost Control'
21 Wedding Present - 'Brassneck'
22 Smiths - 'This Charming Man'
23 Sugarcubes - 'Birthday'
24 Fall - 'How I Wrote 'Elastic Man'
25 Wedding Present - 'My Favourite Dress'
26 Delgados - 'Pull The Wires From the Wall'
27 My Bloody Valentine - 'You Made Me Realise'
28 Joy Division - 'Transmission'
29 Sex Pistols - 'Pretty Vacant'
30 Pixies - 'Debaser'
31 Belle & Sebastian - 'Lazy Line Painter Jane'
32 New Order - 'True Faith'
33 Clash - 'Complete Control'
34 Fall - 'Totally Wired'
35 Jam - 'Going Underground'
36 Stereolab - 'French Disko'
37 Jimi Hendrix Experience - 'All Along The Watchtower'
38 Fall - 'The Classical'
39 Damned - 'New Rose'
40 Tim Buckley - 'Song To The Siren'
41 Beach Boys - 'God Only Knows'
42 Velvet Underground - 'Heroin'
43 Nick Drake - 'Northern Sky'
44 Bob Dylan - 'Visions Of Johanna'
45 Beatles - 'I Am The Walrus'
46 Beach Boys - 'Good Vibrations'
47 Sundays - 'Can' t Be Sure'
48 Culture - 'Lion Rock'
49 P J Harvey - 'Sheela-na-gig'
50 Pavement - 'Here'

Siden milleniumsskiftet har dette vært Peels års-favoritter:

Peel Top 3 2001
1. Melys - ’Chinese Whispers'
2. White Stripes - 'Hotel Yorba'
3. Cinerama – ’Health and Efficiency'

Peel Top 3 2002
1. Saloon – ’Girls Are The New Boys’
2. Cinerama – ’Quick, Before It Melts’
3. Miss Black America – ’Talk Hard’

Peel Top 3 2003
1. Cinerama - 'Don't Touch That Dial'
2. The Fall - 'Theme From Sparta FC'
3. Mogwai - 'Hunted By A Freak'

Dette året rakk han aldri å oppsummere.

Distant cousins, there's a limited supply.
And we're down to the dozens, and this is why:
Big Eyed Beans from Venus! Oh my, oh my.
Captain Beefheart

Stamfar

Kakaoplanten kalles Theobroma cacao og navnet betyr gudenes føde. Mayaindianerne i Peru skal ha dynket plantene i blod og ofret dem til kakaoguden, og ofte ble mennesker med på offerlasset.

I Norge dyrket for eksempel samene også naturguder og ofret til dem. Ikke langt fra Harran i dagens Nord-Trøndelag finner vi noen av de sørligste kjente samiske offerstedene. Her dyrket man guden Jomola, og var han riktig vred hendte det at mennesker ble ofret.

Abraham var den første hvis stamme ble velsignet med en allmektig gud på laget, altså en gud som sto over alle de andres stamme- eller naturguder. Men først satte Abrahams nye gud ham på prøve, og hadde ikke guden stanset ham i siste liten hadde han ofret sønnen sin på alteret for å bevise sin troskap mot ham. Denne guden ga i følge historien Abraham og folket hans et land de skulle dra til og bosette seg i. Reisen mot sitt forgjette land startet Abraham i byen Harran, beliggende sørøst i dagens Tyrkia.

Til Norge kom sjokoladen først en gang på 1700-tallet. Da var ikke lenger sjokoladedrikken de vantroendes drikk, svart som synd og en ugudelig nytelse. Selv om sjokoladen ble lansert som medisin i Norge, ble den likevel raskt et luksusprodukt for den urbane eliten.

Abrahams sønn Isak fikk to sønner; Jakob og Esau. Jakob lurte arveretten fra broren sin, og måtte flykte. Jakob gjemmer seg i Harran, hos sin onkel Laban.

Skal vi holde oss til det religiøse, er vårt hjemlige Harran et sokn i Grong prestegjeld, Namdal prosti, Nidaros bispedømme. Til Nidaros, eller Trondheim kom tidlig i forrige århundre også en mann på ”flukt”:

Emil Nilssen fra Kolbotn røk en dag uklar med ledelsen der han arbeidet, og sto uten jobb. Han tok toget til Trondhjem, oppsøkte sin gamle venn aksjemegler Hans Bell og forela ham en dristig plan. Han ønsket å starte sjokoladefabikk i byen. 13. desember 1912 starter de Nidar Chokoladefabrik.

En av de større aksjonærene fra den gang het Jacob (Holst). I 1965 utvides sortimentet til også å omfatte seigmenn; vår lokale Laban er født, 235,79 km fra vårt hjemlige Harran.

En anarkists erindringer

Dette var altså den fryktede festningen hvor en stor del av Russlands virkelige kraft er råtnet opp i de to siste århundreder, og hvis navn man i St. petersburg kun uttalte med dempet stemme.
Her var det Peter den Store pinte sin sønn Aleksej og til sist drepte ham med egen hånd; her ble fyrstinne Tarakanova innespærret i en celle som ble fylt med vann gjennom underjordiske ledninger - rottene klatret opp på henne for å unngå druknedøden - her pinte den fryktelige Münnich sine fiender, og Katarina den Annen lot sine ofre levende begrave her. Fra Peter den Stores tid har denne stenkoloss ved Nevaen like over for Vinterpalasset kun rommet mord og redlser innenfor sine murer.
Her hadde Rylejev, Dostojevskij, Bakunin, Tjerysjevskij og så mange andre av våre nålevende forfattere sittet arrestert, og her var det at Karakozov ble pint og hengt. Alle disse skygger dro nå forbi meg (. . .) Jeg vil ikke bukke under!
Pjotr Kropotkin

Degrees of Gray in Pittsburg

Du kan komme hit tilfeldig på en søndag.
Hvis livet ditt er brutt sammen. Det siste gode kyss
du fikk, er år siden. du går i disse gatene
som er planlagt av forrykte, forbi hoteller
som ble lagt ned, barer som ikke ble det, de fastboende
sjåførenes forpinte forsøk på å få fart på sine liv.
bare kirkene holdes ved like. Fengselet
rundet 70 i år. Den eneste fangen
sitter alltid inne, uten å vite hva han har gjort . . .
Richard Hugo

Storm

Plötseligt möter vandraren här den gamla
jätteeken, lik en förstenad elg med
milsvid krona framför septemberhavets
svartgröna fästning.

Nordlig storm. Det är i den tid när rönnbärs-
klasar mognar. Vaken i mörkret hör man
stjärnbilderna stampa i sine spiltor
högt över trädet.
Tomas Tranströmer

Heile tida dette andre

eg skyv pianoet utføre trappa
og lærer meg heller å danse

heile tida dette andre

som å forlate eit vertshus
og ønske kvelden var full av snø

som å lengte heim
heime

Øystein Hauge

Aldrig

Et slags udtryk som 37 årige grvide kvinder ofte anvender (og som indebærer at de siger nej tak uden at være arrogante) når de bliver spurgt, om de vil spille saxofon offentlig for et publikum på mindre end 50.000 betalende tilskuere.
Christer Hermansson

Vuggevise

"Noen kommer, noen går / Noen dør i livets vår / Stjerner lyser hvite" er kanskje ikke opplagte godlinjer når man skal sove, men like fullt den fineste vuggevisen jeg vet om. M og Es første møte med avgrunnen. Vemodig vakkert.

Vinden rider høyt på sky,
over hav og land og by.
Stormen raser tung og hvit.
Sorg og død kom ikke hit!

Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Kanskje at du engang får,
myrtekransen i ditt hår.
Kanskje etter dagens dåd,
får ditt hår en sølvertråd.

Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Hvor du tramper sti og vei
følger mange etter deg.
Sørg for at det alltid gror
blomster i ditt plogjernspor.

Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Livet vever på sin vev
hva du gjorde, tenkte, skrev.
Alle ting i veven står.
Livets skyttel går og går.

Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.
Tone og tekst: Jens Gunderssen

Goal for Norge!

Når Bomann-Larsen nå mer enn antyder at Kong Olavs far muligens er en britisk livlege, spør en engelsk avis: "Er det norske kongehuset mer britisk enn det britiske?"

Men er har det egentlig noen relevans om Olav var halvt engelsk, halvt dansk eller rett og slett 100% engelsk? Denne familien skulle jo uansett legge sine respektive nasjonale identiteter bak seg. Gjennom en datidig versjon av Extreme Makeover skulle de bli den nye, norske kongefamilien. Sporene av deres nasjonale bakgrunn skulle viskes bort.

Da vi i 1905 valgte monarki som styreform, var det bare et problem; den gamle norske kongefamilien var for lengst utdødd. Løsningen ble å importere kongelige fra utlandet. Disse kongelige innvandrerne kom fra henholdsvis Danmark og England.

Noe av det første de måtte igjennom var å overvære et skirenn i Holmenkollbakken. Det berømte bildet fra snøstormen i bakken viser egentlig to immigranter som forsøker å etablere en norsk identitet ved å ta del i vinteridrett på den norske måten, det vil si ved å besøke en hoppkonkurranse under forhold som neppe noen andre av Europas kongelige måtte holde ut, og som de nok ville anse som uakseptable for kongelige. Men danskfødte Carl og engelske Maud holdt ut, nå som et norsk kongepar. Under de rådende politiske og klimatiske forhold bidro de kongeliges regelmessige opptredener i Holmenkollen – noe som snart utviklet seg til en tradisjon, og det at den seinere kong Olav faktisk hoppet i bakken – til å knytte en norsk nasjonal identitet til prins Carl fra Danmark, nå kong Haakon av Norge, og prinsesse Maud fra England, nå dronning av Norge. Holmenkoll-opplevelsene var med andre ord en viktig del av deres kulturakklimatisering til norske kongelige.

I dag er det ikke ski, men fotball som er størst i Norge. Hadde det i våre dager vært naturlig for et importert kongepar heller å velge Ullevål som arena for sin tilpasning? Hvordan er det norske fotballynnet? Og hvordan var det da Maud og Haakon kom til landet?

Da Norge spilte sin første landskamp i 1908, var fremdeles minnene fra striden rundt unionsoppløsningen sterke. En viss skepsis mot å reise til Sverige for å spille mot det tidligere broderfolket var til stede. Tilsvarende anti-norske stemninger hersket i Sverige. Blant annet hadde det svenske skiforbundet gående en boikott av norske vinteridrettutøvere. Det er likevel ikke tegn til at NFF vurderte denne politiske siden av møtet når en aksepterte invitasjonen fra Sverige som manglet treningspartnere før OL i London. Fotballkretsen i Kristiania måtte imidlertid skrive et beroligende brev til moren til en av de uttatte norske spillerne. Hun ville nekte sønnen å reise, bare tre år etter unionsoppløsningen. Kretsformannen, Oskar Fredriksen, måtte forsikre om at sønnen var i de beste hender, og appellerte til fruens nasjonale ansvar: "… er jeg sikker paa at fruen gjerne vil at sønnen skal være en av dem, der skal forsøge at faa 1905-tankerne væk fra svenskerne" Disse tankene var nemlig ikke helt borte. Det norske flagget kan ha virket som en rød klut på svenske tilskuere som firte det norske flagget midt under kampen. Ifølge spillernes egne beretninger løp da Norges ytre venstre, den seinere flygerhelten Tryggve Gran, resolutt opp på tribunen og heiste det igjen.

I Norge var fotballspillet på frammarsj - et utenlandsk spill som etter hvert også kunne være med å bygge nasjonalt fellesskap – i perioder også nasjonal kraft og ære. Fotballpresident Daniel Eie minnet i 1916 om ”våre forpligtelser som nation”. Det var viktig å vise "ogsaa i konkurransen overfor andre nationer at vi kan hævde os". Utgangspunktet burde være godt; til tross for dårlige baner og kort sesong var det få nasjoner "som i sit nationallynne besitter en saadan trang til at dyrke idræt eller sport som den norske […] fra naturens side er vor nation saa godt utrustet, at vi ogsaa av den grund har betingelser for at kunne naa frem til en lederstilling internationalt set".

Selv om ambisjonene ble noe nedtonet etter hvert, hang forestillingen om det norske som noe spesielt – i betydningen mer kultivert – igjen. I 1927 skrev Thv. E. Johnsen: "Selv om mellomeuropeisk fotball rent teknisk set staar høiere end norsk, saa har det sine fordele at ha som motstandere spillere med et nogenlunde behersket gemyt, og en gjennemførelse av to kamper særlig med Sverige betyr sikkert en orientering i retning av – jeg hadde nær sagt ’dannet’ omgang".

Mangeårig lagkaptein Jørgen Juve - fremdeles toppscorer gjennom tidene på det norske landslaget! - ga i 1934 ut en ruvende bok med den beskjedne tittelen "Alt om fotball". Her la også han vekt på at "vår innstilling til spillet er en annen", før han videreutviklet forholdet mellom fotball og folkekarakter:
"Spillet utvikler hos tyskeren hans hurtighet, hans sans for systematikk, hos sydamerikaneren holdes det varmblodige temperament i tømme, mens hans kjærlighet til hasarden og spenningen får leve fritt, hos engelskmannen styrkes den stoiske ro, hans taktiske klokskap, hans fairness, hos dansken økes hurtigheten, gleden og humøret, hos nordmannen farten, kraften, de tekniske ferdigheter, skippertakene vokser…"
Dette var stereotypenes tid.

Fellesskapet folk opplevde gjennom "de elleve" fikk større gjennomslag i denne tiden. Radioen brakte fotballen ut til folket. Da Norge uventet slo Tyskland i finalen, med Hitler til stede på tribunen, skrev NRKs programblad "Hallo! Hallo!": "Vi har ute på landsbygden sett den rene valfarting til høittalerne […] Da den norsk-tyske olympiakampen blev kringkastet, kjørte vi med en flokk ungdommer en halv mil til nærmeste tilgjengelige høittaler, hvor det alt var svart av folk – som var kommet i lastebiler."
Nå kan man begynne å snakke om et fellesskap som oppleves også blant folk som ikke hadde vært til stede på banen. Fotballens evne til å skape nasjonal, det vil si landsomfattende og folkelig begeistring, om enn bare for fem eller nitti minutter, fikk et påtakelig løft med den nye medieteknologien.

Matti Goksøyr skriver historien videre: "Denne evnen til å skape engasjement, i form av patriotisk begeistring eller frustrert forargelse, har fotballen vært velsignet med fram til i dag. Virkningen var vidtrekkende. En mollstemt og ikke akkurat utagerende forfatter som Tarjei Vesaas måtte for eksempel medgi at han ble "så patriotisk i slike stunder" – særlig under svensk-norske landskamper. Egentlig hadde ikke "Norge" gitt et sulteforet publikum så mye å være begeistret over etter krigen. Tap 0 – 10 for Sverige i 1945 og derpå følgende Råsunda-kompleks – fra en landskamp en bare motstrebende hadde gått med på å spille på grunn av svensk hjelpsomhet med materiell den første fredstiden – var forsmedelig, uansett hvor godt en kunne (bort)forklare resultatet.

På tross av manglende resultater fikk laget demonstrert et potensiale for nasjonal interesse. Her ligger noe av bakgrunnen til den latente interessen som har omspunnet fotball-landslaget – en interesse som av og til har fått utslag som har vakt oppsikt internasjonalt. Mest berømt ble radioreporter Bjørge Lilleliens utbrudd etter en VM-kvalifiseringskamp i 1981 da Norge hadde slått England for første gang på meget lenge – siden OL i 1920, og Lilleliens "kommentar" gikk over hele den engelskspråklige verden:

Der blåser han. Der blåser han. Norge har slått England 2-1 i fotball. Vi er best i verden. Vi er best i verden. Vi har slått England 2-1 i fotball. Det er aldeles utrolig. Vi har slått England – England, kjempers fødeland, Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Atlee, Henry Cooper, Lady Diana. Vi har slått dem alle sammen. Vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher. Jeg har et budskap til deg, midt under valgkampen. Jeg har et budskap til deg. Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball, Maggie Thatcher. Som de sier på ditt språk, i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: Your boys took a hell of a beating. Your boys took a hell of a beating, Maggie Thatcher. Norge har slått England i fotball. Vi er best i verden.

Det som er verdt å legge merke til her, er ikke den vidtrekkende tolkningen av seierens betydning, i 1981 var nok ikke England det de engang hadde vært, men bruken av vi-formen. Det er vi som har slått samtlige helter Bjørge Lillelien i farten kunne komme på i den engelske historien: Vi har slått dem alle sammen!"

Med Mette Marit og Ari på laget har debatten om kongehuset rast sterkt de siste årene. Sin hevdvunne stilling vinner de først tilbake den dagen Maud Angelica, som kaptein på laget, tar Norge til finalen i fotball VM for kvinner.

Exit weekend

Om en snau halvtime vil kafeen være tom.
Som et menneske som nettopp har mistet hukommelsen.
Camilo Jose Cela

Vel bevart

Sesongens andre rakfisk er fortært. Godt som alltid.
Rakfisken er egentlig en ferskvannsvariant av sursild, fisk så svakt saltet at den snart går over i en viss forråtnelsestilstand.

Vet ikke hvorfor, men tidligere i dag slo plutselig en setning fra gymnasets lesebok ned i hodet på meg:
Der var engang i Krarup Kro en Pige, som hed Karen.
Så jeg fant frem og leste "Karen" der Alexander Kielland skildrer hvordan den unge kropiken blir forført av en durkdreven forfører.

Rakfisk er neppe noe for forførere. Presten i Trysil, Axel Christian Smith, skrev i sin tid:
Om Rake-Fisk – den slemmere enn dyvelsdrek stinkende rakfisk – må jeg først melde. Mange av mine lesere torde kanskje aldri ha hørt tale om denne nydelige spise. Den som en gang vil forlyste sin smak med en munnfull av denne rett, fikk neppe frihet til å gi damene et kyss. Jeg tror visst lukten av denne fisk ville forekomme dem altfor vederdstyggelig.

Karen er en typisk klassisk novelle, bygget opp omkring det Goethe kalte "en uhørt begivenhet". Begivenheten trenger inn i samfunnet som en stokk i en maurtue og forårsaker kaos. Karen satser naivt alt på sin forfører. Hun blir gravid og begår selvmord når hun får vite at han er gift.

Lenge mente mange rakfisken var årsak til spedalskhet. Helt frem til rundt 1860 fantes det en "vis mistanke imod almuens diæt". I 1886 har vitenskapen kommet lenger, og Dr. Ernst Lochmann påpeker at rakfisk og surmelk inneholder bakterier som man nå har forstått ikke bare er sykdomsbærere, men også "våre usynlige venner".

Bakenfor Krarup Kro lå en torvmyr med sorte, dype, farlige hull. Innemellom myra buktet det seg en gresstripe som om det var en vei, men det var det ikke. Den ledet rett til en torvgrav. Karens fortvilte endelikt fortelles kun med et "plask".
Etter en tid ble vestenvinden til østenvind, derpå til sønnavind. Men da manglet to øyne i Krarup Kro og en kjole som var blitt for trang.

Raking er en konserveringsmetode. Forutsetningen for denne konserveringsmåten er en jevn jordtemperatur omkring 4 grader. Opprinnelig ble fisken gravet ned eller lagt i jordkjellere.

I Gemini, forskningsnytt fra NTNU og SINTEF står det:
Arkeologiske utgravninger viser at vikingene konserverte matvarer i torvmyra. De brukte også torv i drikkevannet for at det skulle holde seg friskt under seilaser. Forskerne ved Institutt for bioteknologi ved NTNU har forsket på disse urgamle metodene for konservering av matvarer. Forsøkene slår fast at vikingenes metode er fullt gangbar; fisk som oppbevares i torvmyr ikke blir fordervet. Metoden kan representere et interessant alternativ til nedfrysing.
Også det engelske tidsskriftet New Scientist skrev nylig om den norske "myrmetoden" for konservering av fisk.

En aprildag i 1952 fant en torvgraver i Danmark et menneske med et stort rødblondt hår, som dukket opp av torvmyrens dyp: Et velbevart lik av en jernaldermann som etter 2000 år i myren nå kom for dagens lys. Perfekt bevart.

Blodets hvisken, benpibernes bøn

I dag starter muslimenes fastemåned ramadan.

I 1977 kom en gren av den muslimske tro, Anjuman-e-Islahul Muslimeen, til Norge. Sitt første samlingssted hadde de på Paulus plass i Oslo.

I begynnelsen av 30-årene var det stort behov av benmel som gjødsel og dyrefôr i Norge. Av ben fikk man fett og snekkerlim. Benmel var også råvare for å gjøre benporselen. De som kunne samle store mengder av dyreskjeletter, ben, knokler og lemmer for å starte fabrikk, kunne bli rike. Den gamle advokaten, majoren og forretningsmannen Eivind Eckbo gikk sammen med disponent Stig Olsen og ingeniør Unger om startkapitalen på ett hundre tusen kroner og starter fabrikken Ben og Fett a/s.

Paulus plass var kanskje et godt valg for representanter for en kultur som virket fremmed og skremmende på nordmenn. For det er ikke muslimene som har funnet på at "menn er kvinners formyndere", slik det er formulert i den norske koranoversettelsen (Koranen 4.38). Paulusbrevene har like strenge påbud om kvinnens underordning som Koranen. Muslimene har ikke en gang funnet på sløret eller skautet. Paulus var en varm talsmann for kvinnelig tilsløring i gudstjenesten, og i norsk kristen kultur var skautet langt inn i vårt eget århundre et selvsagt tegn på kvinnelig sømmelighet.

De tre kompanjongene bygde et 3-etasjers steinhus i Malmøgata 3, kjøpte maskiner, en lastebil, ansatte arbeidere og funksjonærer. Fra Slagternes Fællessalg og Fellesslakteriet på Grønland kom nå lastebiler med dyre-skjeletter, ben og knokler fra hester, kuer, okser, hjort, elg og hval. Fabrikken gikk strålende helt til 1940. Da kom tyskerne og tok både hester, okser, kuer og ben.

Da den gamle fabrikken Ben og Fett a/s i 1995 sto tom og skulle selges, hadde Anjuman-e-Islahul Muslimeen-forsamlingen penger nok, og kjøpte huset i Malmøgata 3, og i 1996 får Anjuman-e-Islahul Muslimene endelig sin Madni Masjid-moské. I et tidligere industrilokale i det gamle arbeiderstrøket Grünerløkka/Rodeløkka, stiller de flere ganger daglig kompasset på 240 grader og vender ansiktet mot Mekka, nøyaktig 4849 km unna.

I følge The Concise Encyclopedia of Islam er deler av Koranen skrevet på ben og skjelettrester fra dyr.

In 1977 I hope I go to heaven
Cos I been too long on the dole
And I can’t work at all
The Clash

Natt

En gang mellom halv to og to om morgenen lukker natten seg rundt byens selsomme hjerte.
Tusener av menn sover med armene rundt sine kvinner uten å tenke på den strie, den grusomme dagen som kanskje venter dem, som ligger på lur lik en villkatt, om bare noen ganske få timer.
Mange, mange hundre ungkarer henfaller til den intime, den sublime, den raffinerte ensomhetens last.
Og noen titalls piker venter - ja herre Gud, hva venter de på, hvordan kan du føre dem slik bak lyset? - med hodet fullt av gylne drømmer.
Camilo José Cela

Splitter pine

I går tok TV2-nyhetene oss med innerst ved Kontoret for ubesørget post hos Posten i Oslo. Der sitter Brevåpnings-kommisjonen - en utvalgt gruppe av ni menn og kvinner som åpner post som mangler enten adressat eller mottaker. Her havner brevene til Gud, Allah og julenissen.

Til Gud i himmelen.
Ikke send tilbake uten svar.
Vær så snill Gud og oppfyll ønsket mitt.
Please Gud
Utenpå konvolutt lagt i posten

Peter het en av Jesus nærmeste disipler. Eller egentlig het han Simeon, men det er en annen historie. Etter den fatale påsken du vet, reiste Peter mye rundt og fortalte om Jesus.

Peter sitter i Roma. I Roma hater man de kristne. Ja, Peter kjenner mange som har blitt drept bare fordi de trodde på Jesus. Derfor skriver han ned de viktigste tingene han vet. To brev skriver han før han blir korsfestet som sitt store forbilde.

Verden er verken god eller rettferdig. Hvis Gud finnes, hvorfor griper han ikke inn?
Hvis Gud finnes, tror jeg svaret er som følger:

Vitenskapen mener jorda er 5 – 6 milliarder år gammel. Bibelen sier at jorda ble skapt på 6 dager. De fleste av oss antar vel at en dag for Gud sannsynligvis er mer enn de 24 timene vi mennesker har innordnet.

Men én ting, mine kjære,
må dere ikke glemme:
For Herren er én dag som tusen år og
tusen år som én dag
skrev brevskriveren Peter i sin andre postsak, kapittel 3, vers 8.

Men siden vi kan vår astronomi, vår geologi, arkeologi og historie; la oss si at en dag for Gud er en milliard år. Slik blir det et slags harmoni mellom teologi og vitenskap.

Hvis du leser Det Gamle Testamentet vil du se at opptil flere mennesker i sin tid fikk slå av en prat med Gud. Abraham, Salomo, Job og Moses, for å nevne noen. Så kom Jesus, og han var jo Gud, eller i det minste en inkarnasjon av Gud. Etter det; ingen ting. Total stillhet. Eller i hvert fall har en hver som siden har påstått å ha snakket med Gud stort sett blitt brent på bålet eller slått til jorden med militær makt. Så Jesus er altså siste gang Gud er sett i verden. Og siden Jesus snakket med folk, kan vi vel også si at det er siste gang Gud snakket med noen her i verden - eller var her overhodet.

Nå er ikke bibelen helt tydelig på når den sjette dagen var over. Men hva hvis det er slik, og jeg synes dette virker ganske fornuftig, at dagen Jesus døde var midnatt på den sjette dagen for Gud? For hvis Jesus var Gud, hvilte han jo ikke så lenge Jesus var i live. Så først etter at Jesus dør, kommer tilbake og drar igjen, tenker Gud: ”Vel, jobben min her er gjort, alle er frelst, jeg stikker og tar en sandwich og runder av dagen.” Så tar han seg en lur.

Vi vet dette er rundt 2000 år siden. Bibelen antyder at Gud har planlagt å hvile i en dag. Og en dag for Gud er en milliard år. Da skulle det være 1,000,000,000 - 2000 = 999,998,000 år til vi kan regne med at Gud er våken og klar for nye oppgaver. Inntil da får vi klare oss selv.

"Brevene til julenissen sender vi videre med en gang. Han vet vi hvor bor", sa en av Brevåpnings-kommisjonens edsvorne. Brevene til Gud derimot, de gikk i makuleringsmaskinen.

boom boom
na na na na na na
allah og herregud
na na na na na na
boom boom
det dirrer i jorden
det er alle og ingensteds
en lang lang historie
bare litt til igjen av min
bare vind og vann og sinnsykt
varmt
DumDum Boys

Kjærlighetens fysikk

I løpet av 2004 har det Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag gjennomførtet utredningsprosjekt for å belyse ressurssituasjonen innen grunnleggende matematisk-naturvitenskapelig og teknologisk forskning. Da fakultetmøtetsleder, professor og dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetved UiO, Knut Fægri, presenterte undersøkelesn ­ "Baklengs inn i fremtiden"- åpnet han med et sitat av poeten Gunvor Hofmo:

Og de binder dine føtter
og sier: gå!
Gunvor Hofmo, Friheten 1991

Mat-Nat og poesi? Hører det sammen, da?

I år er det David J. Gross, H. David Polizter og Frank Wilczek som får den gjeve Nobelprisen i fysikk. De tre får prisen for studier av kvarker, naturens minste byggeklosser. Teorien om samspillet mellom kvarkene kan bidra til å forklare alt fra hvordan en mynt snurrer rundt til hvordan universet er bygget.
Svenska Akademiet sier at oppdagelsen til de tre amerikanerne er avavgjørende viktighet for vår forståelse av hvordan naturens krefter fungerer, og at deres forskning på den "sterke kraft" har brakt vitenskapen nærmere "drømmen om å formulere en teori for alt". Prisvinnerne har med en "elegant matematisk formel" gitt forskerne håp om å finne forklaringer på noen av universets dypeste gåter - slik som mørket i verdensrommet.

De tre prisvinnerne fant, tidlig på 1970-tallet at kreftene mellom kvarker er svake når kvarkene er nære hverandre. Kreftene er så svake at kvarkene opptrer nærmest som frie partikler når de er nesten helt inntil hverandre. Dette fenomenet kalles "asymptotisk frihet". Når kvarkene fjernes fra hverandre, blir de tiltrekkende kreftene sterkere, ­noe som tilsynelatende er absurd og helt motsatt av hva vi skulle tro. Omtrent som om partiklene skulle vært bundet sammen av en gummistrikk, med andre ord.

Er vi virkelig nærmere "en teori for alt", nærmere å finne forklaringer pånoen av universets dypeste gåter, ja da må vel teorien også kunne forklareden underlige kjærligheten?

Min ensomhet synger
så fint fordi du er borte,
fordi du er nærest da,
en kveld som denne
med lystoner dirrende såre
allestedsfra.
Gunvor Hofmo

At kjærligheten er en slags naturvitenskap er vel hevet over tvil. Simen Svale Skogsrud viser ved hjelp av et poetisk lite grep at kvarker og kjærester kanskje ikke er så forskjellige som man ofte liker å tro. La oss snu litt på formuleringene:
De tre prisvinnerne fant, tidlig på 1970-tallet at kreftene mellom elskendeer svake når de er nære hverandre. Kreftene er så svake at de elskende opptrer nærmest som frie individer når de er nesten helt inntil hverandre. Dette fenomenet kalles "asymptotisk frihet". Når de elskende fjernes fra hverandre, blir de tiltrekkende kreftene sterkere,­ noe som tilsynelatende er absurd og helt motsatt av hva vi skulletro. Omtrent som om de elskende skulle vært bundet sammen av en gummistrikk, med andre ord.

Og Gunvor Hofmo er ikke den eneste som har utlagt dette i poetisk form. Også dikteren Tor Jonson, riktignok bekjent og kanskje inspirert av Hofmo, har nemlig også i dikts form foregrepet beskrivelsen av "asymptotisk frihet" lenge før de tre nobelprisvinnerne:

Nærast er du når du er borte
noko blir borte når du kjem nær
Dette kaller eg kjærleik
Eg veit ikkje kva det er
Tor Jonson

Litteratur- og fysikkprisen finnes allerede. Når får vi den første nobelprisen i kjærlighet?

Seg selv nok?

Er det en meningsfull mulighet at det indre av ens egen bevissthet er det eneste som eksisterer – eller at selv om det er en verden utenfor ens bevissthet, så er den fullstendig forskjellig fra hva man tror den er?

Hvis dette er mulig, har man så noen mulighet for å bevise at det faktisk ikke er sant?

Hvis man ikke kan bevise at det eksisterer noe utenfor ens egen bevissthet, er det så i orden å fortsette å tro på den ytre verden allikevel?

Thomas Nagel, Filosofi for begynnere

I disse Nobel-tider

Veier til verket, heter en spennende serie bøker med forslag til lesemåter og tolkninger av ”store” norske romaner. Jeg blar opp en 200-lapp og får Om Lillelord av Johan Borgen og penger tilbake av bokhandleren.

I mai 1933: I et dobbeltrom på Hotel Continental finner betjeningen en blek mann med snippkjole til sengs med en vakker, ung pike iført «sort robe». På bordet står champagneglass med rester av medikamenter. Begge er bevisstløse. De bringes til sykehus og pumpes.

Kikker du nøye på 200 kroner-seddelen, finner du interessant forskningshistorie: Kristian Birkeland på forsiden og et kart over nordkalotten med utbredelsen av dagsnordlyset på baksiden. I detaljene finnes en rekke små henvisninger til en stor norsk naturvitenskapsmann som fikk betydning for hele det industrielle Norge.

Kvinnen i dobbeltrommet var den 20-årige Annemarta Evjenth, som ifølge samtidige kilder slo ned som en erotisk bombe i Dagbladets redaksjon hvor hun jobbet som sekretær og kontor-assistent. Hennes edssammensvorne i det felles selvmordforsøket var Johan Borgen. Senere gifter de seg og lever samen til hans død i 1979.

Barbiturater er navnet på en type legemidler som tidligere ble mye brukt mot søvnløshet og nervøse lidelse. Tidlig på 1900-tallet ble det første søvngivende barbituratet syntetisert og markedsført som sovemiddel under varenavnet Veronal.

I dag er Birkelands navn først og fremst knyttet til Birkeland-Eydes metode for framstilling av salpeter og kunstgjødsel, og dermed etableringen av industribedriften Norsk Hydro, men for Birkeland var dette bare en episode i hans mangfoldige livsverk. Hans aktivitet hadde et omfang og en dybde som var helt ukjent i norsk forskning.

Både Andre Bjerke, Jens Bjørneboe og ikke minst Johan Borgen fyrte en rev i ny og ne og sniffet stundom kokain. Dette var karer med diktning, drikketokter, depresjoner og selvmord på agendaen. Den norske troikaen hadde en sann bror i den østerrikske dikteren Georg Trakl (1887 - 1915). Da den 27 år gamle Georg Trakl døde av en overdose kokain, avsluttet han et liv sterkt preget av stadige anfall av sterk angst og dype depresjoner som han fra tidlig barndom desperat forsøkte å døyve med opium, kloroform, alkohol, kokain - og Veronal.

De siste årene av sitt liv bodde Birkeland i Egypt av helsegrunner, og for å studere det såkalte zodiaklyset. Som menneske var han temmelig utbrent og følte seg motarbeidet av andre. Han var paranoid og ensom i Egypt, og følte seg overvåket av britene. Han bodde i et halvferdig hus, og beskyttet seg med vakthunder og skytevåpen.

Birkeland brukte sovemiddelet Veronal. Veronal var svært ødeleggende for Birkelands sentralnervesystem og gjorde ham paranoid. Men det hjalp mot søvnløshet. Han pleide å blande Veronalen ut i et halvt ølglass whisky. I Egypt levde han mer eller mindre på kaffe, whisky og Veronal.

I 1917 ble Birkeland funnet død på et hotellrom i Tokyo. På nattbordet fant man en pistol og et glass med med rester av medikamenter.
I Norge var på denne tiden forberedelsene godt i gang til en fest for å feire Birkelands 50-årsdag. Det var også – nok en gang – tatt et initiativ for å sikre han en nobelpris i fysikk.

Obduksjonen i Tokyo avslørte at Birkeland hadde tatt 10 gram Veronal den natten han døde, fremfor de anbefalte 0,5.

Emil Fischer, mannen som ga verden Veronal, fikk Nobelprisen i kjemi i 1902.

Muligheter

Og om jeg ikke
har rett så har jeg
iallefall urett,
sier Johannes.
Det er heller ikke
så lite: Å ha urett.
Ernst Orvil

The show must go on - et PS

På mandag kan du gå i bokhandelen å kjøpe boken "Vår teatrale tid" av Anne-Britt Gran (Dinamo Forlag - løp & kjøp!). Snille mennesker i forlaget ga meg den til forlystelse i helgen. Boka handler om de store iscenesettelsene som vi alle opplever i hverdagen; av identitet, merkevarer, nyheter - og politikk.
Derfor dette PS, til The real thing fra forleden dag (5. oktober). I boken skriver Gran:
Hagen er den eneste representanten i den norske politikerstanden som har gjort den selvbevisste adferden til sin profesjonelle merkevare. (. . .) Siden TV, som scenen, er medier der den selvbevisste performeren vinner, vinner Hagen; ikke fordi han har bedre argumenter eller argumenterer bedre, men fordi han opptrer så mye bedre enn de han argumenterer mot. (. . .) Nå er det jo ikke akkurat noe nytt historisk fenomen at politikere og fyrster og konger har tydd til all verdens former for overtalelseskunst for å bli valgt eller for å beholde makten og legitimiteten. Retorikk og brød og sirkus til folket er gamle politiske strategier. Adolf Hitler for eksempel gikk i lære hos en teaterinstruktør for å bli en bedre skuespiller og taler på talerstolen.

Den som vil forføre nasjonen må kunne teater. Er det fordi alt er blitt så gjennomdramatisert at det ikke lenger er en programpost som heter TV-teateret? Men snart dukker det politiske teater opp på betalt plass på en TV dr du bor.

Ordene
Er dine marionetter
De henger seg
Ut av munnen din

Å bli hørt
Og få applaus
Det er det
Det handler om
Gene Dalby


i didnt rite
but ryhms then

hooked on Lear

i dared not rite
my own life my own lines
for fear of sounding fake

not knowing that
i could rite
the langwidge we speak
Billy Childish (poet og dyslektiker)

Kafka

På væggen i billiardværelset hos min ven John (I have no such friend) hænger det eneste billede som findes, af Elvis og Kafka. Jeg tror personlig, han har revet det ut af et magasin. (Det er det billede, hvor Elvis holder et skydevåben i hånden). Selv påstår han, at han har købt det i Graceland. Men vi, der kender ham, ved udmærket godt at han aldrig nogenssinde har stt sine ben i Statene.
Viggo Madsen

Tyven, tyven

I 1963 ranet Ronald Biggs og noen kompiser et engelsk posttog for drøyt 30 millioner kroner. Han rømte fra fengselet i 1965, og slo seg ned i Brasil.
For meg og mange i min generasjon er Ronald Biggs kanskje like kjent for sin deltakelse i Malcom McLaren og Julien Temples film The Great Rock'n'Roll Swindle og plateinnspilling med restene av Sex Pistols i 1978.

Rundt 1978 startet Karlheinz Brandenburg å pønske ut en måte å komprimere musikk på, etter en ide om å kunne sende musikk gjennom en vanlig telefonlinje. Denne forskningen fra Brandenburg og hans Tyske arbeidsgiver Fraunhofer Institut Integrierte Schaltungen ga oss drøye 10 år senere MP3-formatet.
MP3 er det mest utbredte filformatet for komprimering av musikk, og har gjort det enkelt for eksempel å distribuere musikk via internett. Eller få plass til så mange som 10 000 sanger på en MP3-spiller.

I disse dager utgis det en CD med Brasiliansk jazzrock, innspilt i 1974 men ikke tidligere utgitt. Mailbag Blues heter plata. Artistene, stort sett blant datidens mest anerkjente Brasilianske jazzmusikere, kaller Mailbag Blues ”the original soundtrack to the life of Ronnie Biggs”. Innspillingen var Biggs idé og han bidro i den kreative prosessen gjennom hele innspillingen.

MP3-formatet muliggjorde også ulovlig kopiering og nedlasting av musikk. Musikkbransjen var raskt ute og stemplet dem som drev med slikt som kriminelle.

There's a difference between criminals and crooks.
Crooks steal. Criminals blow some guy's brains out.
I'm a crook.
har togrøveren og musikkelskeren Ronnie Biggs sagt.

For å få plass til flest mulig sanger lagrer MP3-formatet bare lydfrekvenser innen det som regnes som hørbart område, det utenfor fjernes. Lyden maskeres ved at når én lyd er mye kraftigere enn den andre, sløyfes den som overdøves. Hvis to lyder er svært like i frekvens, kuttes den ene ut. Det betyr i praksis at MP3-formatet regelrett stjeler 90 prosent av den musikken du er glad i.

Når Mailbag Blues, togrøverens historie, nå utgis er den originale miksen gjenskapt fra en gjenfunnet 2-spors kopi. Den opprinnelige 4-sporsinnspillingen ble nemlig stjålet!

My daddy was a bankrobber
But he never hurt nobody
He just loved to live that way
And he loved to steal you money
The Clash

PS
En av grunnene til Pistols oppløsning 14. januar 1978, var nettopp atMcLaren ville avlyse den kontraktsfestede Skandinaviaturnéen senere imåneden, og istedet prioritere innspilling med togrøveren i Rio. Oslo sto på agendaen 24. januar. Johnny Rotten forlot bandet i protest mot den slags useriøse innfall og vi ble frarøvet et gjensyn med punklegendene.

The real thing

NTB skriver i dag at mens George W. Bush er suverent mest omtalt i norske medier første halvår, stuper Carl I. Hagen 16 plasser på listene.

Sitter og blar i en snart 10 år gammel reklamebok. I 1995 ga Berit von der Lippe ut en bok som heter ”Reklame i grenselaus knoppskyting”. Boka er ikke bare en analyse av reklame i forskjellige former, fra PR til annonser, ordene, bildene, virkemidlene, verdiene bak, de åpne og skjulte budskap. Det er også en systematisert drøfting av hva som skjer når reklamekulturen trenger inn i det offentlige rom, når reklameteknikk brukes til informasjon, debatt og nyheter og formen erstatter innholdet.

Etter min mening er Carl Ivars Fremskrittsparti i hovedsak et fjernsynsparti, de mangler troverdighet for realistisk gjennomføring av sitt program og sakene deres er utydelige bak overskriftene. Men de er gode på å være nettopp et fjernsynsparti.

Her om dagen ble det klart at regjeringen vil fremme et lovforslag som tillater politisk reklame. Arbeids- og administrasjonsdepartementet bekrefter overfor NTB at et lovforslag om dette vil bli fremmet for Stortinget før 1. april neste år, altså i god tid før valget neste høst.

FrP er profilert som innvandrerfiendtlige, selv om det er vanskelig å vite hva de egentlig mener om innvandrere bortsett fra at de må lære seg norsk og at de får for mye sosialhjelp. Det spiller liten rolle for selgeren så lenge uklare følelser rundt innvandring kan bli et godt nisjeprodukt på et politisk marked. Det gjelder bare å finne en form som slår, ”the real thing, som de sier i cola-bransjen.

Det er muligens effektivt å benytte velprøvde reklameteknikker fremfor traurige utlegninger om bakgrunn og behov. Men prisen er høy. For når vi begynner å snakke om viktige ting på reklamespråk, er kampen om oppmerksomhet det viktigste. Debatt, forpliktende utsagn og prøvende argumenter blir erstattet av holdningsløshet. Hensikten blir viktigere enn sannhet og virkelighet. Kultur og verdi blir irrelevant.

Carl I Hagen er faktisk utropt til årets markedsfører, helt uten hensyn til det politiske, selvfølgelig. Og det er Fremskrittspartiet, som hittil har vært den ivrigste forkjemperen for politisk reklame, som sikrer flertall for regjeringens forslag i Stortinget.
I morgen presenteres statsbudsjettet, og Hagen vil igjen rase oppover omtalt-listene. Vi vil med sikkerhet få høre Fremskrittspartiet klage - og love bort penger de ikke har - nettopp som det fjernsynspartiet de er.

Etter 1. april kan Carl Ivar kjøpe seg all den plass han ønsker, og bruke rekalmespråktet til å fortelle oss hvordan han vi skape en god hverdag og en trygg fremtid for oss alle. Og fordi det gir oppmerksomhet vil andre følge etter.
Som Kjetil Try har sagt om saken: Jeg tror vi kommer til å angre oss om 20 år!

The politics alone are not enough
We need THE POLITICS OF LOVE
Gorky Park

Du kan ingeting ta med deg

Bill hoardings advertise products that nobody needs
While angry from Manchester writes to complain about
All the repeats on T.V.
And computer terminals report some gains
On the values of copper and tin
While American businessmen snap up Van Goghs
For the price of a hospital wing

Nothing ever happens, nothing happens at all
The needle returns to the start of the song
And we all sing along like before

And we'll all be lonely tonight and lonely tomorrow

Del Amitri er et band for høstlige regnværsdager som dette. Ikke ekstremt spennende, men kloke melankolikere.
I dont have my finger on the pulse of my generation,
I just have my hand on my heart,
know no other location.
I en enkel, men enormt treffsikker tekstlinje klarer en av vår tids store talerør for bitre, hjerteknuste menn, Justin Currie, å sammenfatte hele Del Amitris filosofi. En filosofi de best uttrykker gjennom popkarameller og hjertesmertende ballader. Currie har nemlig evnen til å fange alt i tekst. Han får faktisk til å beskrive hvordan hele helvetet rundt kjærlighetshimmelen ser ut, og han evner forklare kjærlighetens alle regler og årsaker. Det er mye trist ærlighet over Del Amitri, avlevert med vakker røst. Melankolsk voksenpop.

U ringer og inviterer til 50-årslag i København på nyåret.
I nettopp København sto jeg en gang nok en gang ved en pisserenne på en av byens barer. To karer kom inn og stilte seg på hver side av meg: Justin Currie og Iain Harvey fra nettopp Del Amitri. De syntes oppriktig det var stas å bli gjenkjent.

Justin fortalte meg at Del Amitri er et gresk uttrykk som betyr 'from the womb'. Da jeg ikke var fornøyd med forklaringen, siterte han fra Bibelen: "As he came forth from his mother's womb, naked shall he go again as he came, and shall take nothing for his labor, which he may carry away in his hand."

Bibelen ligger slidt & solidt
i natbordsskuffen sort som en panter
et eventyrligt smykkeskrin med ord
der funkler ligesom diamanter
. . . synger C.V. Jørgensen på Hotel Halleluja. På mitt eget hotell dagen etter slår jeg opp i Bibelen. Justins sitat om det nakne bandet med hånden på hjertet, som vet de må gå herfra nøyaktig som de kom, er fra Forkynneren, kapittel 5, vers 14.

Del Amitri er litt småtriste i blant. Men bildet engelsk musikkpresse til stadighet har tegnet av Del Amitri, som verdens usleste samling skotter, er sterkt overdrevet. Guttene jeg delte pisserenne - og senere et godt knippe bajere med, var definitivt ingen hengehoder.
For den beleste Currie kjenner selvfølgelig Forkynnerens tekst 3 vers lenger frem også:

Det beste et menneske kan gjøre,
er å spise og drikke og ha det godt
midt i alt strev og slit under solen
den korte tiden Gud lar det leve.

Søndags-seancer

Endnu en søndag hvor tiden den står
så godt som stille
& destruktive tanker bare kommer & går
i mit hoved der føles alt for lille
gid du dog gad droppe forbi en times tid
& sku' du derefter få lyst til at bli'
så er det okay med mig
lige indtil mandag morgen honey
sig du gider dele denne dødssyge søndag med mig
frem for at vi sku' sidde & kukkelure hver for sig

Endnu en søndag hvor man har det som
sad man på ubestemt tid
rippet for stedsans som fange i et spind
spundet i et anfald af mangel på selvtillid
gid du dog gad droppe forbi en times tid
& sku' du derefter få lyst til at bli'
så er det okay med mig
lige indtil mandag morgen honey
sig du gider dele denne dødssyge søndag med mig
frem for at vi sku' sidde & kukkelure hver for sig
C.V. Jørgensen

Surt lukter de og nydelige er de

Noen mener sikker at ikke alt ved norsk mattradisjon er verdt å spare på og videreføre til kommende generasjoner; at enkelte tradisjonsrike retter helst bør glemmes og aldri spises mer.
Tradisjonell norsk mat er i all hovedsak et resultat av at vi i tidligere tider kun hadde tilgang til ferske råvarer i en kort periode hvert år. Dette førte til at man måtte finne en rekke ulike metoder for å få maten til å holde seg i lange perioder uten å bli uspiselig. Det er spesielt kjøtt og fisk som har fått gjennomgå opp i gjennom historien. Kjøtt er blitt tørket, saltet, røkt, speket og mer til. De fleste synes problemene begynner når det er fisk som utsettes for mye av den samme behandlingen - og at flere av forsøkene på å gjøre fisk spiselig lenge etter at den er fisket, er heller tvilsomme.
Rakfisk lages ved at fisken vaskes og legges i en bøtte sammen med litt salt og vann. Der skal den ligge i to til tre måneder og råtne for seg selv.

I går ble årets første rakfisk fortært - smørmyk og nydelig!

Den tønnen med saltet fisk vi hadde med fra Gjendesheim, er blitt stående urørt. Vi har nemlig hele tiden fått så bra med fisk, at vi ikke har behøvd å ta av lagrene. Men for 5 – 6 dager siden merket vi en ubehafgelig lukt som begynte å snike seg ut av tønnen, og vi konstaterte at fisken allerede var godt råtten. Folkene fortalte oss at det de holdt på å lage noen de kalte rakørret, som etter deres mening var den rene selskapsmat. Vi kunne ikke akseptere deres mening og beordret dem til å hive skitten på sjøen så fort og så langt vekk de kunne. Vi glemte historien, men nå i går kom lukten fryktelig igjen.
Fenomenet brakte våre aktive hjerner til å produsere teorier. John holdt på at det måtte være forhistoriske reinsdyr som inntil nå hadde ligget innefrosset i breen, men var vasker fram av den etsende bekk. Han sa at professor Huxley personlig hadde hvisket denne teori i øret på John en fortrolig kveld. Esau derimot trodde at det var breen selv som begynte å gå i forråtnelse. Den var nå så gammel at det nesten var en skam å ha den gående her lenger, og man kunne ikke vente annet enn at den begynte å lukte når den lå i solen. Han ville til å helle salt på breen, da skipperen plutselig kom støvlende tilbake til leiren fra elven. Han holdt fingrene for nesen og knyttet en rasende neve mot Ola, samtidig som han uttalte noen ord som ville ha vært forferdelige eder, hvis han ikke hadde snakket i nesen.
Det viste seg at tønnen slett ikke var kastet på sjøen, men at kjeltringene hadde gjemt den like ved elven for å holde fest når innholdet var blitt tilstrekkelig råttent for deres raffinerte smak. Nå ligger både rakefisk og tønne gravd ned i jorden på en yards dyp, men vi tviler ikke på at Ola og Ivar, når vi en gang er ute av landet, skal snike seg her opp og grave djevelskapen opp igjen.
Tre i Norge ved to av dem, England 1882

Joker Nord

Chetane heter en Indisk teatergruppe som gjestet årets Ibsenfestival med En folkefiende. Ganashatru, som den indiske versjonen av stykket heter, tar utgangspunkt i den Bengalske filmskaperen Satyajit Rays (æres-Oscar 1992) adapsjon.

Barentshavet blir av mange kalt nasjonens matfat, og er et av verdens mest verdifulle og sårbare havområder. Naturen i Barentshavet er svært utsatt for forurensing fra olje- og gassvirksomhet.

Dr. Stockmann heter hovedpersonen i Ibsens stykke. Han er mannen som kjemper en innbitt kamp mot «den kompakte majoritet» for å overbevise dem om at byens badeanstalt er forurenset.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Statoil har skrevet under en avtale som kan bli selskapets største prosjekt noensinne. Avtalen gjelder verdens største gassfelt, som ligger i russisk del av Barentshavet, 55 mil nord-vest for Murmansk. Feltet inneholder nok gass til å dekke hele det amerikanske forbruket i seks år.

I den Indiske versjonen av En folkefiende heter den lokale Dr. Stockmann Gupta. Dr. Gupta er overbevist om at tempelets hellige vann er forurenset. Hellig vann kan ikke bli forurenset, er svaret han blir møtt med.

Barentshavets sårbarhet gjør at sterke krefter mener vi må glemme alt som heter utvinning og holde Barentshavet hellig.
Blir ikke utbyggingen stoppet av miljøvernerne har kanskje Staoil har funnet det perfekte sted for hotellplattformen Henrik Ibsen.
Russernes store gassfelt bærer navnet Shtokman.