Kalabalikken i Chisinau

I går spilte Norge fotballandskamp mot Moldova. Verdens rikeste land mot Europas fattigste. Sett med fotballøyne er det tydelig at penger ikke er alt.

Når det ikke er fotballkamp, er det gjerne skrekkhistorier om fattige mennesker som selger det ene nyret for å overleve som får avisene eller TV-kanalene til å ofre tid på Moldova. De har mye å selge i dette landet, og kvinner er mer vanlige enn nyrer. I sin tid var republikken verdens mest oppdyrkede område og en av de viktigste leverandørene av frukt, grønnsaker og vin til resten av det store sovjetiske imperiet. I dag har vesten mer enn nok av dette selv, og lokalbefolkningen - som godt kunne trengt en god og sunn ernæring - har ofte ikke råd til å kjøpe så mye som en banan.

På den norske landslagsbenken er det derimot bananer å få. Og i pressen her hjemme reklamerer feterte fotballstjerner for å få ungdommen til å spise mer av de gule og bøyde. Under slagordet Bend it like a banana – frisk rappet fra den utmerkede fotballfilmen Bend it like Beckham (Skru’n som Beckham) – håper Bama og fotballforbundet at ”Hareides fotballgutter kan glede oss med perfekte bananer ute på banen i løpet av dette jubileumsåret.”

I 1716 var det klart for en annen landskamp; Sverige - Norge. Karl XII går i mars dette året fra nord-øst mot Christiania og Akershus festning. Nordmennene biter godt fra seg i forsvar, og takler svenskene så hardt at Karl trekker seg tilbake for så å angripe Christiania fra sør. Denne gangen tar han byen, men ikke Akershus. Festningen har svenskene kun fått se innenfra som krigsfanger, eller som turister i våre dager.

Også i Moldova er broderfolk i konflikt. I landet bor det 65% moldavere, altså nære slektninger av rumenerne. Og nok slavere til at sistnevnte holder seg med en egen utbryterrepublikk; Transdnistra. Mange mener Transdnistria er en røverstat, med et regime som lever av å smugle våpen, sigaretter og alkohol. Utbryterrepublikken ble opprettet i 1990, og er takket være den fjortende russiske arme ikke til å spøke med. I følge en avtale fra 1999 skulle troppene trekkes ut innen 2003, men 1.500 mann er der fremdeles. Ikke bare det, hæren har også et våpenarsenal hvor Transdnistrias egne soldater kan låne det de måtte trenge.

I Norsk riksmålsordbok finner du ordet

kalabalikk (subst.)
Bøyningsformer: en ; -er ;
(over sv. fra tyrk.)
1 litt. krigersk tumult; hissig feide; særl. ( hist. ) brukt om Karl den tolvtes kamp mot tyrker og tartarer i 1713 ved landsbyen Varnitsa i nærheten av Bender:
2 sportsspr. journal. hissig kamp, angrep, pågang:

Bender er regnet som Moldovas eldste by, men lå i Karl XIIs tid under Tyrkisk herredømme. Tyrkerne, som jo hadde støttet Sveriges krig mot Russland, hadde tatt i mot Karl og de lurvete restene som var igjen av hæren hans etter slaget ved Poltava i 1709. Karl XII ble værende i Tyrkia mens han planla en ny krig mot Russerne. Han lånte penger av tyrkerne, men disse ble stadig mer lei sin ”gjest” og oppfordret ved flere tilfeller kongen å reise hjem til Sverige. Den 1. februar angrep tyrkerne Karl XIIs leir i Bender og tok ham til fange. Det er denne hendelsen uttrykket ”kalabaliken i Bender” stammer fra.

Gårsdagens landskamp Moldova - Norge skulle hatt litt mer tyrkisk Bender fremfor norsk Bend it. Kanskje hadde oppgjøret blitt tilført sårt tiltrengt kalabalikk om den ble avviklet som planlagt, i røverstaten Transdnistria. Kampen skulle spilles på et visstnok fryktelig prangende, lukseriøst stadion med et navn som fikk meg til å tenke på en annen historie om fattigfolk og skurkaktige statsforvaltere, Robin Hood: Sheriff Tirasopol stadion.

Skotiskas Viskis

Skjærtorsdag sender F meg en hyggelig sms fra Litauen: "Påskeskål med skotiskas viskis fra Vilnius".

Selv om atomsprenghodene på R12 missilene og SS-4 er fjernet, og de sovjetiske soldater flyttet for mange år siden, står den kalde krigs teknikk fortsatt igjen i det litauiske landskapet.
Fra og med russernes oppskytning av Sputnik i 1957 sto det aldeles klart at atomvåpen ikke lenger nødvendigvis skulle fremføres av fly som kunne skytes ned eller skip som kunne blokkeres. De kunne ekspederes av missiler, som når de først var skutt opp ikke kunne stanses. Det ga et meget alvorlig problem: Det første mål for fiendens missiler ville være ens egne missiler. Når ens egne missiler var rammet kunne de ikke brukes til å slå tilbake og gjengjelde angrepet, mens fienden fortsatt kunne ha en del missiler igjen i siloene. Det betød i praksis, at hvis man skulle ha glede av sine egne missiler måtte man avfyre dem før motparten hadde utslettet dem. Reaksjonstiden var kort: kun 27 minutter. I løpet av en snau halvtime skulle man altså beslutte å gjøre gjengjeld, om man skulle trykke på knappen og utrydde fiendens resterende rakettlagre og storbyer. En halv time til å avgjøre om et blipp på radarskjermen var en falsk alarm eller betød at det første skudd var løsnet i en krig som i løpet av få timer ville legge alle storbyer og industrielle sentre øde hos begge supermakter og sannsynligvis bety sivilisasjonens endelikt.

F jobber i reklamebyrået som lager reklame for opplysningen 1881. I en av reklamene gjøres det et poeng ut av det faktum at tallet 1881 kan snus på hodet uten at det skjer noen forandring. Slike tall er sjeldne: 1001, 1111, 1691, 1881, 6009, 6119, 6699, 8008, 8118, 8888 samt selvfølgelig 9erne 9006, 9116 og 9966 – og 1961.

I 1961 gikk operasjon ”Looking Glass” på vingene og forble på vingene i døgndrift, evig kretsende over det amerikanske kontinentet og de omkringliggende havområdene, time etter time, døgn etter døgn, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, tiår etter tiår. Alltid minst et spesialutstyrt fly i luften, medbringende en hel kommandosentral anført av en general fra USAs Strategic Air Command og et par dusin medarbeidere, parate til omgående å treffe vidtrekkende beslutninger om en gjengjeldelse av et atomvåpenangrep hvis beslutningstakerne på landjorden skulle være avskåret fra det. Alltid på luften, aldri en pause, aldri ro, alltid i stand til med noen å minutters varsel å gi ordren om å utslette alle landpattedyr på de andres kontinent, selv hvis politikere og generaler på landjorden var satt ut av spill. Looking Glass-flåten skulle sikre at supermakten USA alltid kunne slå tilbake på kort varsel. Dommedag holdt døgnåpent.

Ubåter som kunne skyte opp raketter med atomstridshoder overflødiggjorde etterhvert poenget med å kunne slå tilbake før man selv ble truffet, avspenningen kunne foretas ensidig og ble derfor etterhvert et faktum. Med den gikk øst-blokken sakte men sikkert i oppløsning. Rett over påske, i mars 1990 erklærte Republikken Litauen en selvstendig stat. Den 24. juli samme år avsluttet Looking Glass sine kontinuerlige flygninger.

Under sovjet-staten var det forbeholdt medlemmer av kommunistpartiet - helst tilhørende nomenklatura, ledelsen - å nyte utenlandsk brennevin, men i dag kan man altså igjen drikke vestlig brennevin som skotiskas viskis i Litauen. Som mye annet importeres den via landets eneste store havn; Klaipéda. Under Sovjettiden hadde russerne en stor marinebase nettopp her. I oktober 1981 stevnet en av deres u-båter med atomvåpen ombord inn i den svenske skjærgården, og gikk på grunn. Inntil alle de 26 bokstavene var brukt opp i 1985, benyttet Nato det fonetiske alfabetet til å benevne de sovjetiske ubåtene. Ubåten som endte "on the rocks" i Gåsefjorden tidlig på 80-tallet tilhørte en klasse som fikk sitt navn allerede i 1951: Whisky.

Er du klar for Langfredags-skjerpa?

Helt opp til vår dager har den kristne påskehøytiden i Norge vært forbundet med mange rare skikker og oppfatninger. Noe som kan forklares med folks tro på onde og gode makter, helst det første. Påskemorgen var sola så glad over Jesu oppstandelse at den danset av lykke. Skjærtorsdag måtte man ikke hugge med øks, for tråkket man på sponet ble man halt for resten av livet. Langfredag var det vanlig å piske hverandre for å lide sammen med Jesus. Og i påska hadde heksene større evne enn ellers til å drive med djevelskap. Helt forferdelig var de. De skremte og plaget folk så det var en gru, trodde folk.

Allerede tidlig i påska satte heksene i gang. De plaget folk på alle mulige måter. De tyvmelket kuene til bøndene, stjal mat fra stabburet og bråkte og herjet som aldri før. For å hinder heksene i å stelle i stand bråk og uhygge i påska, var øvrigheta pålagt å passe ekstra godt på dem. Men det var ingen lett sak. For i påska fløy nemlig heksen usynlig gjennom luften. Opp og ned i pipene til folk føk de, forbi kirketårn og over de høyeste tretopper. Øvrigheta som skulle passe på dem, hadde det ikke greit! Påskeonsdag og Skjærtorsdag var det mulig å «ringe ned» heksene med kirkeklokkene. De som falt ned omskapte seg til griser eller geiter. Klarte man å skade disse «dyra», for eksempel å hugge dem i foten, var det en enkel sak å finne de kvinnene i bygda som hadde blitt skadet slik når de var i dyreham. Palmesøndag begynte folk så smått å forberede seg til påske. En vanlig skikk var at ingen skulle gå ut denne dagen, utenom til kirka. Og gjester tok man ikke imot.

På palmesøndag hadde folk hadde med seg kvister til kirke for å få dem innviet. Denne dagen kunne man få vite hvilket vær det ble om sommeren. Regnet det, ble det en våt sommer. Men var dagen klar så lenge at de rakk å sale en hest, så ville det likevel bli en fin sommer. Blåmandag er mandagen før påske blitt kalt. Da gikk det helst i sort - sorte klær og sort alterduk. Påsketirsdagen ble kalt hvitetirsdag. Da spiste de hvitmat, melkemat, i form av mager suppe og grøt. Påskeonsdag ble feiret med omtrent de samme skikkene som askeonsdag (onsdag etter fastelavenssøndag). Prestene drysset akse fra fjoråret i kirka. Menigmann gikk litt lenger og blandet aske i brøddeigen og i grøten. Også suppen ble krydret med aske. Maten skulle ellers være enkel. Kjøtt måtte de ikke en gang tenke på om de ville ha lykke med buskapen til sommeren. I Norge forsvant denne «asketradisjonen» i forrige århundre.

På Skjærtorsdag måtte ingen gjøre husarbeid, for alt som stakk økte Jesu pine. Spinne måtte de heller ikke, for tauet som Jesus var bundet med var laget denne dagen. Hugge med øks var også en vederstyggelighet, for Jesus kors var tilhugget skjærtorsdag. «Skjærtorsdag maa ey hugges med øxe, thi flyr sponet over fææet, eller fææet træder derpaa, bliver det sygt og altid halt». Lufta hadde en rensende evne på skjærtorsdag. Derfor bar man de syke ut i frisk luft. Tok de ut seng og sengklær, så slapp de møll det året. Ja, om det så var lus, så skydde de sengklær som hadde fått skjærtorsdagslufta i seg. Hvis det første man så denne dagen, var en katt - ble man lat. Men så man en hest, ble man sterk som en. Ei kråke var tegn på at man fikk lus. Og så man ei ku ville man oppføre seg «toskut».

Langfredag var den mest spesielle dagen i påska. Da skulle man lide sammen med Jesus. En måte å gjøre det på, var å putte sand i skoene og gå til blodspruten stod. Å piske hverandre var også vanlig. Skulle det gjøres skikkelig og forsvarlig måtte man la seg piske til man hadde blåstriper over hele ryggen. Dette kaltes «å gi hverandre langfredag». Det var, mente folk, viktig «å kjenne Frelserens lidelse». Langfredag ble det mange steder overhode ikke laget i stand mat. Det eneste huslyden fikk servert var noen malt korn med lange spirebusker som husmoren hadde gravd ned i ildstedet dagen i forveien, næringsrikt men uspiselig. Andre steder fastet de til langt ut på ettermiddagen. Når de først spiste var det helst saltsild, blodpølse og risgrøt. Tørsten av saltsilda minnet om Frelserens pine, blodpølse og ris om korsfestelse og pisking.

En tradisjon var det også å slite hardt og utføre arbeide som var ubehagelig. Ikke alle prester så med blide øyner på at folk arbeidet denne dagen. «Dere skal holde hviledagen hellig», minnet prestene folk om. Men det tok lang tid før bøndene godtok langfredag som helligdag. Arbeidet var deres måte å vise verdighet på. De som sto først opp på langfredag, brukte å ta sopelimen og banke de som lå. Å rise folk på senga denne morgenen kaltes «Langfredags-skjerpa» En annen tradisjon som kaltes «Langfredags-syndebot», gikk ut på at kvinnene skulle vaske hodet sitt i iskaldt vann, og etterpå kjemme seg med en kam som reiv sterkt. Enda verre var det for en kvinne som hadde fått barn utenfor ekteskapet. Hun skulle etter den pinefulle kjemminga, ta «riskrone» på hodet sitt og med barnet på armen gå tre ganger rundt gården. Etter det måtte hun samle fôr til dyra og mate dem.

De som ikke lot seg selvpine på Langfredag, eller som av en eller annen grunn ikke gikk til kirke, måtte på fastende hjerte langlese fra «Gudelige skrifter». De startet klokka ti og leste i ett renn til klokka to om ettermiddagen. «Først var det lidningssoga, så var det ei av disse utrøytelige lange predikene, deretter mange kapitel av Johan Arndt - og så song dei salmar til dette att». Heller ikke barna fikk mat før langfredags-lesninga var ferdig: «Me borni var so svoltne at det gol i oss», fortalte en kar som hadde opplevd dette som barn: «Mamma snitta til oss mat av og til i kjøken. Ho var ikkje so striks som han pappa. Men det drog oss ikkje noko».

Påskeaften forberedte folk seg til den glade tid som skulle komme. Det skulle vaskes og skures både høyt og lavt. Og såkorn og matvarer ble velsignet etter alle kunstens regler. Det var best å holde seg hjemme påskeaften. Jesus var død og onde makter regjerte verden. For å verne seg mot disse kreftene malte folk kors over døren, da var de trygg. Kors var nemlig noe de onde fryktet, og de turde ikke nærme seg et sted som hadde dette merket. Denne dagen sendte de «påskebrev» til hverandre, som innholdt som regel ei tegning av ei heks på full fart til Blokksberg eller et annet høvelig fjell. Feiringen av påskedag startet tidlig. Grytidlig, før sola stod opp drog de til fjells. Når sola rann kunne de se den danse av glede over Kristi oppstandelse.

Lykkelig var den som fikk se sola danse. Hell og fremgang var sikret for resten av livet. Så godt kunne det gå enkelte at de endte som prest eller prestefrue! Alle peispiper måtte feies påskedag for å renses etter heksenes ville ferd tidligere i uka. Ingen turde å koke mat før dette var gjort. Og så brente de ni forskjellige vedsorter, krutt og svovel for å se hvor røyken bar hen. Drev den mot kirkegården kom døden snart som gjest. Påskedag var det vanlig at jentene tok med seg ett egg når de reiste til kirke. «Dei bar det under kleda innåt nakne skinnet på brystet. Etter gudstjenesten gav dei egget til den guten dei elska, og sume gongar fikk guten lov til å ta egget sjøl». 2. Påskedag var påskehøytiden over, da slo folk seg løs og festet med mat og drikke, lek og dans. En vanlig skikk i de fleste bygdene var at buskapen ble sluppet på beite 2. Påskedag.

God påske!

Sammen er vi fler

Sitter på bussen til Trysil. Leser Tor Nørretranders ’Det generøse menneske’ (se Boka mi 39).
Er på vei til Sälen for å slutte meg til familien på vinterferie. Være sammen.

Utenfor bussvinduet er det trær og atter trær; skog og atter skog. I den greske mytologien var Pan skogens gud. I følge myten ga han fra seg mystiske lyder som forårsaket en kraftig redsel hos de som hørte dem. En smittsom og ubegrunnet frykt som kunne skremme slag på så vel enkeltmennesker som hele armeer. Herav ordet panikk.


Nesteklikk/Sverre Bjørstad Graff

Mellom Hamar og Elverum står et skilt og peker mot Midtskogen. Midtskogen er et lite stykke norsk krigshistorie. En mindre trefning ved Midtskogen natt til 10. april 1940 fikk stor betydning fordi den bidro til at kongen og regjeringen fikk tid til å komme seg i sikkerhet. Da tyskerne kom, stakk mange hver til sitt. Men noen bekjempet panikken og sto sammen. Og i mot.

I Nørretranders bok står å lese at vi er langt fra å være rene selviske, fornuftsbaserte Homo economicus’er. Vi er sosiale vesener, vi føler for hverandre, vi liker å dra lasset sammen.

Sokrates var en mann som tenkte mye. Også på dette. Han er vel den første til å bringe akademisk klokskap til et sentralt moralsk problem omkring soldater og kamp: Soldaten vet at utkommet av et gitt slag er seier eller tap. Han er en av mange, og han vet også at hans personlige innsats ikke vil ha noen innvirkning på utfallet. Hvis han blir og sloss er det imidlertid en stor sjanse for at han vil bli såret eller drept. Så det mest fornuftige er å flykte, siden han slik kommer best ut av det – utfallet av slaget blir ikke påvirket og han redder sitt gode skinn. Likevel blir de fleste igjen og sloss. For eksempel Olaf Helset som var øverste leder for styrkene som stanset tyskerne ved Midtskogen. To ganger sto han opp, og to ganger ble han fanget og fengslet av tyskerne før krigen var over.

Jeg leser om to amerikanske økonomer, Geoffrey Brennan og Gordon Tullock. Mer enn 2000 år etter Sokrates kler disse ideene i mer moderne drakt. De ser menn i uniform som ofre for det som har blitt kjent som ”Fangenes dilemma”. Fangens dilemma er et begrep fra spillteoretiske analyser innen statsvitenskap. Begrepet tar utgangspunkt i en anekdote om to fanger som sitter i hver sin celle. Kort oppsummert er dette en situasjon der hver enkelt part ville fremme sin egeninteresse best ved ikke å samarbeide, dersom ikke alle andre også samarbeidet. Det beste resultatet for alle parter ville imidlertid oppstå dersom alle samarbeidet:
Hvis alle ved fronten gjør sitt, gjør styrken som helhet det bra. Den kan vinne slaget eller i det minste sørge for at fienden må betale dyrt for seieren. Derfor er det definitivt bedre for gruppen som helhet at alle yter sin skjerv.

Samarbeidets glød, den gode gjernings varme følelse inni oss, er reel og virkelig. Det behøver vi selvfølgelig ikke vitenskapen til å fortelle oss. Og det merkelige er at vitenskapen har oppdaget det ved å starte i absolutt motsatt ende: I spillteorien. Et kjølig og matematisk sted som viser sig å avsløre de mest varmhjertede og følelsesrike sider av oss: Vi blir faktisk glade av å samarbeide. De områder i hjernen som rommer belønningsentre blir aktive når vi velger å gå inn i et konstruktivt samarbeid. Hjerneundersøkelser som ble foretatt mens en rekke kvinner spille et Fangens Dillemma viste, at når spillerne valgte å samarbeide viste hjernen klare tegn på den følelse av tilfredsstillelse som for eksempel oppstår når man tar narkotiske stoffer. Vi simpelt hen liker å samarbeide.

Men selvfølgelig ikke å sloss.

Ta en ny titt på den gamle mannen på bildet overer. Det er et bilde av Liechtensteins siste soldat, tatt like før hans død i 1939. Mannen deltok i Liechtensteins siste krig.

I det Herrens år 1866 skjer både det ene og det andre i Europa. Det er konflikter. Folk kriger med hverandre og det vesle landet Liechtenstein er noe ufrivillig dratt inn i konflikten.
I 1866 disponerer Prins Johann II av Liechtenstein en styrke på 100 mann. Han trenger dem for alt de er verdt, for landet er i konflikt med Italia. Og det kan komme til kamp.


Roy Lichtenstein: Whaam

Prins Johann bestemmer seg for å splitte armeen sin. Han vil sende 80 soldater ut i krig. Og så vil han la tyve stykker bli igjen for å beskytte landet. For Liechtenstein kunne jo ikke bare ligge der uforsvart heller. Noen kunne jo finne på å ta det vesle landet, i mangel på andre ting å gjøre.

De resterende 80 begynte å gå gjennom Alpene mot Østerrike for å demme opp et eventuelt italiensk angrep. De gikk og de gikk. Men italienerne var ikke å se. Og dessuten begynte det å snø og bli ganske kaldt og guffent.
Krig er kjedelig, tenkte soldatene. Dette gidder vi ikke lenger. Det er kaldt, og det snør, og vi ser ikke snurten av fienden. Vi går hjem.

Så soldatene snudde om og begynte på den lange veien hjem til Vaduz igjen. Og i Vaduz ble soldatene tatt i mot som helter, for så tapre krigere hadde vel nesten ingen sett (vi må huske på at dette var lenge før amerikanske krigsfilmer gjorde sitt inntog på tv og kino).

Vanligvis når en tropp returnerer hjem etter å ha vært i krigen, er troppen kraftig redusert. Soldater dør i krig. Slik er krigens nådeløse signatur. Men i denne historien er det ingen som dør. Snarere tvert i mot. For de 80 soldatene fra Liechtenstein fikk nemlig en venn på turen, og returnerte derfor med en mann i pluss. De dro som 80. Og kom tilbake som 81.

Like etterpå oppløste Prins Johann forsvaret og spurte Sveits om de kunne forsvare landet i fremtidige kriger. Det sa Sveits jatakk til, og slik slutter historien om Liechtensteins siste krig. Moralen får være at det er best å gi seg når man er på topp.

Sammen.

Skolekammeret

Diktbasen heter en strålende underside av Dagbladets kultursider på nettet. I tillegg til å lese og lære om lyrikk, kan du sende inn dine egne dikt og få dem kommentert. Skolekammeret er en egen underside for skoleelever, og kårer hver måned månedens dikt. Vinneren for januar er en sort perle:

I Noreg

I Noreg har dei alt,
Seier dei,
Og viftar vekk mygg

Kopphaldarar og kunst
Rock til du rasar
Sprit på store kanner

Dei skulle berre visst

Me gret bak dyre gardiner
Og skrik i massasjedusjen

Heilt åleine

Anni Othilia Solberg

Gratulerer!

88 år etter at russiske kvinner krevde brød, fred og tsarens avgang på “Den heroiske kvinnelige arbeiders dag”, melder i dag næringslivet og butikkene i Russland om et 8. mars-salg 100 ganger større enn sammenliknet med andre måneder. Og det er typiske “kvinnegaver” som øker; blomster, konfekt, undertøy, kosmetikk og fransk vin.
Da er vi vel i mål da, jenter?
Kun tre døgn etter at en sterkt beruset Dennis Lindqvist (27) slo den norske Big Brother-deltakeren Line Rødli Kristiansen i hodet med sin egen penis.

Ha en god 8. Mars!


Sjå ut som Karius
og Baktus på håret omgjeven
av ukontrollerbare kvinner, bade
i vedfyrt stamp på terrassen og
med sikkert jaktinstinkt kjøpe
bondeegg på torget kvar laurdag
ein ikkje er på staudekurs eller
eit av de to raudvinskursa, elte
nerveklumpane på cafe
og til billig bulgarsk landvin berette
om å ha gifta seg i lys dress
med eksen sist fredag, om oppveksten i
autentisk miljø, kanskje utveksle
salatoppskrifter med kålrot
og majones, servere ein innertiar eller to
om arkitektur for til slutt å tenne
tvangslys for jomfru maria, lukke augene
og heade inn.
Rune Hesjedal

Skyggespill

"På grunn av lysets påvirkning på mennesket har det vært nyttet i terapi. Det var et ønske om å benytte dets terapeutiske virkning i belysning av hagen. Dette viste seg å være vanskelig fordi det ville kreve at brukerne hadde svært like behov for terapi. Det ble tidlig i oppgaven valgt å fokusere på terapeutiske hager for aldersdemente. Demens er kjennetegnet ved intellektuell svikt, sviktende kontroll av følelser og atferd og sviktende funksjonsevne i forhold til daglige oppgaver. Demente er en svært heterogen gruppe, med store individuelle forskjeller. Det er vanskelig å forutsi hva demente liker og ikke liker, og hva de blir redde av før man har testet det. Hva den enkelte demente liker vil også endre seg i løpet av sykdommen. Belysning i hager er særlig aktuelt i vinterhalvåret, når det er lite i hagen som kan stimulere sansene sammenlignet med sommerhalvåret. Det ble derfor valgt at belysningens primærfunksjon skulle være sansestimuli. Det hadde også vært en fordel om belysningen gjorde hagen attraktiv å se på innefra, og gav et konkret mål for en tur i hagen. Sansestimuleringen må ta hensyn til at brukerne både har kognitiv svikt og er dårlig fysisk utrustet. Visjonen er at produktet skal utløse de små øyeblikkene av lykke, hvor man er bevisst man lever og at verden er fantastisk. Det ble utviklet flere idekonsepter. Etter brukertesting og vurdering mot produktspesifikasjon ble det valgt å kombinere farget lys som endrer seg med tiden og mulighet for å drive med skyggespill. Det ble gjort en brukertesting av modellen på demente.

Reuters/Jim Bourg

"A Bird in Flight," fra Hand Shadows to Be
Thrown upon the Wall, av HenryBursill
Testetpersonene kom med tildels svært ulike reaksjoner. De fleste viste en interesse for den, og syntes den var pen. En uttalte "Fenomenalt, denne er verdt millioner." En annen virket mer ukomfortable med testsituasjon. Men få brukte armaturen til skyggespill. Det vil være behov for videre arbeid med løsningen. Blant annet må man gjøre mer grundige brukertester hvor man har flere testpersoner og hvor armaturen er plassert i en terapeutisk hage. Det bør også undersøkes hvordan demente reagerer på armaturen over tid. "
Sammendrag hovedoppgave av Frøydis Norland


Christian Boltanski: Skyggespill, 1984. Foto: Morten Thorkildsen