Er du klar for Langfredags-skjerpa?

Helt opp til vår dager har den kristne påskehøytiden i Norge vært forbundet med mange rare skikker og oppfatninger. Noe som kan forklares med folks tro på onde og gode makter, helst det første. Påskemorgen var sola så glad over Jesu oppstandelse at den danset av lykke. Skjærtorsdag måtte man ikke hugge med øks, for tråkket man på sponet ble man halt for resten av livet. Langfredag var det vanlig å piske hverandre for å lide sammen med Jesus. Og i påska hadde heksene større evne enn ellers til å drive med djevelskap. Helt forferdelig var de. De skremte og plaget folk så det var en gru, trodde folk.

Allerede tidlig i påska satte heksene i gang. De plaget folk på alle mulige måter. De tyvmelket kuene til bøndene, stjal mat fra stabburet og bråkte og herjet som aldri før. For å hinder heksene i å stelle i stand bråk og uhygge i påska, var øvrigheta pålagt å passe ekstra godt på dem. Men det var ingen lett sak. For i påska fløy nemlig heksen usynlig gjennom luften. Opp og ned i pipene til folk føk de, forbi kirketårn og over de høyeste tretopper. Øvrigheta som skulle passe på dem, hadde det ikke greit! Påskeonsdag og Skjærtorsdag var det mulig å «ringe ned» heksene med kirkeklokkene. De som falt ned omskapte seg til griser eller geiter. Klarte man å skade disse «dyra», for eksempel å hugge dem i foten, var det en enkel sak å finne de kvinnene i bygda som hadde blitt skadet slik når de var i dyreham. Palmesøndag begynte folk så smått å forberede seg til påske. En vanlig skikk var at ingen skulle gå ut denne dagen, utenom til kirka. Og gjester tok man ikke imot.

På palmesøndag hadde folk hadde med seg kvister til kirke for å få dem innviet. Denne dagen kunne man få vite hvilket vær det ble om sommeren. Regnet det, ble det en våt sommer. Men var dagen klar så lenge at de rakk å sale en hest, så ville det likevel bli en fin sommer. Blåmandag er mandagen før påske blitt kalt. Da gikk det helst i sort - sorte klær og sort alterduk. Påsketirsdagen ble kalt hvitetirsdag. Da spiste de hvitmat, melkemat, i form av mager suppe og grøt. Påskeonsdag ble feiret med omtrent de samme skikkene som askeonsdag (onsdag etter fastelavenssøndag). Prestene drysset akse fra fjoråret i kirka. Menigmann gikk litt lenger og blandet aske i brøddeigen og i grøten. Også suppen ble krydret med aske. Maten skulle ellers være enkel. Kjøtt måtte de ikke en gang tenke på om de ville ha lykke med buskapen til sommeren. I Norge forsvant denne «asketradisjonen» i forrige århundre.

På Skjærtorsdag måtte ingen gjøre husarbeid, for alt som stakk økte Jesu pine. Spinne måtte de heller ikke, for tauet som Jesus var bundet med var laget denne dagen. Hugge med øks var også en vederstyggelighet, for Jesus kors var tilhugget skjærtorsdag. «Skjærtorsdag maa ey hugges med øxe, thi flyr sponet over fææet, eller fææet træder derpaa, bliver det sygt og altid halt». Lufta hadde en rensende evne på skjærtorsdag. Derfor bar man de syke ut i frisk luft. Tok de ut seng og sengklær, så slapp de møll det året. Ja, om det så var lus, så skydde de sengklær som hadde fått skjærtorsdagslufta i seg. Hvis det første man så denne dagen, var en katt - ble man lat. Men så man en hest, ble man sterk som en. Ei kråke var tegn på at man fikk lus. Og så man ei ku ville man oppføre seg «toskut».

Langfredag var den mest spesielle dagen i påska. Da skulle man lide sammen med Jesus. En måte å gjøre det på, var å putte sand i skoene og gå til blodspruten stod. Å piske hverandre var også vanlig. Skulle det gjøres skikkelig og forsvarlig måtte man la seg piske til man hadde blåstriper over hele ryggen. Dette kaltes «å gi hverandre langfredag». Det var, mente folk, viktig «å kjenne Frelserens lidelse». Langfredag ble det mange steder overhode ikke laget i stand mat. Det eneste huslyden fikk servert var noen malt korn med lange spirebusker som husmoren hadde gravd ned i ildstedet dagen i forveien, næringsrikt men uspiselig. Andre steder fastet de til langt ut på ettermiddagen. Når de først spiste var det helst saltsild, blodpølse og risgrøt. Tørsten av saltsilda minnet om Frelserens pine, blodpølse og ris om korsfestelse og pisking.

En tradisjon var det også å slite hardt og utføre arbeide som var ubehagelig. Ikke alle prester så med blide øyner på at folk arbeidet denne dagen. «Dere skal holde hviledagen hellig», minnet prestene folk om. Men det tok lang tid før bøndene godtok langfredag som helligdag. Arbeidet var deres måte å vise verdighet på. De som sto først opp på langfredag, brukte å ta sopelimen og banke de som lå. Å rise folk på senga denne morgenen kaltes «Langfredags-skjerpa» En annen tradisjon som kaltes «Langfredags-syndebot», gikk ut på at kvinnene skulle vaske hodet sitt i iskaldt vann, og etterpå kjemme seg med en kam som reiv sterkt. Enda verre var det for en kvinne som hadde fått barn utenfor ekteskapet. Hun skulle etter den pinefulle kjemminga, ta «riskrone» på hodet sitt og med barnet på armen gå tre ganger rundt gården. Etter det måtte hun samle fôr til dyra og mate dem.

De som ikke lot seg selvpine på Langfredag, eller som av en eller annen grunn ikke gikk til kirke, måtte på fastende hjerte langlese fra «Gudelige skrifter». De startet klokka ti og leste i ett renn til klokka to om ettermiddagen. «Først var det lidningssoga, så var det ei av disse utrøytelige lange predikene, deretter mange kapitel av Johan Arndt - og så song dei salmar til dette att». Heller ikke barna fikk mat før langfredags-lesninga var ferdig: «Me borni var so svoltne at det gol i oss», fortalte en kar som hadde opplevd dette som barn: «Mamma snitta til oss mat av og til i kjøken. Ho var ikkje so striks som han pappa. Men det drog oss ikkje noko».

Påskeaften forberedte folk seg til den glade tid som skulle komme. Det skulle vaskes og skures både høyt og lavt. Og såkorn og matvarer ble velsignet etter alle kunstens regler. Det var best å holde seg hjemme påskeaften. Jesus var død og onde makter regjerte verden. For å verne seg mot disse kreftene malte folk kors over døren, da var de trygg. Kors var nemlig noe de onde fryktet, og de turde ikke nærme seg et sted som hadde dette merket. Denne dagen sendte de «påskebrev» til hverandre, som innholdt som regel ei tegning av ei heks på full fart til Blokksberg eller et annet høvelig fjell. Feiringen av påskedag startet tidlig. Grytidlig, før sola stod opp drog de til fjells. Når sola rann kunne de se den danse av glede over Kristi oppstandelse.

Lykkelig var den som fikk se sola danse. Hell og fremgang var sikret for resten av livet. Så godt kunne det gå enkelte at de endte som prest eller prestefrue! Alle peispiper måtte feies påskedag for å renses etter heksenes ville ferd tidligere i uka. Ingen turde å koke mat før dette var gjort. Og så brente de ni forskjellige vedsorter, krutt og svovel for å se hvor røyken bar hen. Drev den mot kirkegården kom døden snart som gjest. Påskedag var det vanlig at jentene tok med seg ett egg når de reiste til kirke. «Dei bar det under kleda innåt nakne skinnet på brystet. Etter gudstjenesten gav dei egget til den guten dei elska, og sume gongar fikk guten lov til å ta egget sjøl». 2. Påskedag var påskehøytiden over, da slo folk seg løs og festet med mat og drikke, lek og dans. En vanlig skikk i de fleste bygdene var at buskapen ble sluppet på beite 2. Påskedag.

God påske!