Sammen er vi fler

Sitter på bussen til Trysil. Leser Tor Nørretranders ’Det generøse menneske’ (se Boka mi 39).
Er på vei til Sälen for å slutte meg til familien på vinterferie. Være sammen.

Utenfor bussvinduet er det trær og atter trær; skog og atter skog. I den greske mytologien var Pan skogens gud. I følge myten ga han fra seg mystiske lyder som forårsaket en kraftig redsel hos de som hørte dem. En smittsom og ubegrunnet frykt som kunne skremme slag på så vel enkeltmennesker som hele armeer. Herav ordet panikk.


Nesteklikk/Sverre Bjørstad Graff

Mellom Hamar og Elverum står et skilt og peker mot Midtskogen. Midtskogen er et lite stykke norsk krigshistorie. En mindre trefning ved Midtskogen natt til 10. april 1940 fikk stor betydning fordi den bidro til at kongen og regjeringen fikk tid til å komme seg i sikkerhet. Da tyskerne kom, stakk mange hver til sitt. Men noen bekjempet panikken og sto sammen. Og i mot.

I Nørretranders bok står å lese at vi er langt fra å være rene selviske, fornuftsbaserte Homo economicus’er. Vi er sosiale vesener, vi føler for hverandre, vi liker å dra lasset sammen.

Sokrates var en mann som tenkte mye. Også på dette. Han er vel den første til å bringe akademisk klokskap til et sentralt moralsk problem omkring soldater og kamp: Soldaten vet at utkommet av et gitt slag er seier eller tap. Han er en av mange, og han vet også at hans personlige innsats ikke vil ha noen innvirkning på utfallet. Hvis han blir og sloss er det imidlertid en stor sjanse for at han vil bli såret eller drept. Så det mest fornuftige er å flykte, siden han slik kommer best ut av det – utfallet av slaget blir ikke påvirket og han redder sitt gode skinn. Likevel blir de fleste igjen og sloss. For eksempel Olaf Helset som var øverste leder for styrkene som stanset tyskerne ved Midtskogen. To ganger sto han opp, og to ganger ble han fanget og fengslet av tyskerne før krigen var over.

Jeg leser om to amerikanske økonomer, Geoffrey Brennan og Gordon Tullock. Mer enn 2000 år etter Sokrates kler disse ideene i mer moderne drakt. De ser menn i uniform som ofre for det som har blitt kjent som ”Fangenes dilemma”. Fangens dilemma er et begrep fra spillteoretiske analyser innen statsvitenskap. Begrepet tar utgangspunkt i en anekdote om to fanger som sitter i hver sin celle. Kort oppsummert er dette en situasjon der hver enkelt part ville fremme sin egeninteresse best ved ikke å samarbeide, dersom ikke alle andre også samarbeidet. Det beste resultatet for alle parter ville imidlertid oppstå dersom alle samarbeidet:
Hvis alle ved fronten gjør sitt, gjør styrken som helhet det bra. Den kan vinne slaget eller i det minste sørge for at fienden må betale dyrt for seieren. Derfor er det definitivt bedre for gruppen som helhet at alle yter sin skjerv.

Samarbeidets glød, den gode gjernings varme følelse inni oss, er reel og virkelig. Det behøver vi selvfølgelig ikke vitenskapen til å fortelle oss. Og det merkelige er at vitenskapen har oppdaget det ved å starte i absolutt motsatt ende: I spillteorien. Et kjølig og matematisk sted som viser sig å avsløre de mest varmhjertede og følelsesrike sider av oss: Vi blir faktisk glade av å samarbeide. De områder i hjernen som rommer belønningsentre blir aktive når vi velger å gå inn i et konstruktivt samarbeid. Hjerneundersøkelser som ble foretatt mens en rekke kvinner spille et Fangens Dillemma viste, at når spillerne valgte å samarbeide viste hjernen klare tegn på den følelse av tilfredsstillelse som for eksempel oppstår når man tar narkotiske stoffer. Vi simpelt hen liker å samarbeide.

Men selvfølgelig ikke å sloss.

Ta en ny titt på den gamle mannen på bildet overer. Det er et bilde av Liechtensteins siste soldat, tatt like før hans død i 1939. Mannen deltok i Liechtensteins siste krig.

I det Herrens år 1866 skjer både det ene og det andre i Europa. Det er konflikter. Folk kriger med hverandre og det vesle landet Liechtenstein er noe ufrivillig dratt inn i konflikten.
I 1866 disponerer Prins Johann II av Liechtenstein en styrke på 100 mann. Han trenger dem for alt de er verdt, for landet er i konflikt med Italia. Og det kan komme til kamp.


Roy Lichtenstein: Whaam

Prins Johann bestemmer seg for å splitte armeen sin. Han vil sende 80 soldater ut i krig. Og så vil han la tyve stykker bli igjen for å beskytte landet. For Liechtenstein kunne jo ikke bare ligge der uforsvart heller. Noen kunne jo finne på å ta det vesle landet, i mangel på andre ting å gjøre.

De resterende 80 begynte å gå gjennom Alpene mot Østerrike for å demme opp et eventuelt italiensk angrep. De gikk og de gikk. Men italienerne var ikke å se. Og dessuten begynte det å snø og bli ganske kaldt og guffent.
Krig er kjedelig, tenkte soldatene. Dette gidder vi ikke lenger. Det er kaldt, og det snør, og vi ser ikke snurten av fienden. Vi går hjem.

Så soldatene snudde om og begynte på den lange veien hjem til Vaduz igjen. Og i Vaduz ble soldatene tatt i mot som helter, for så tapre krigere hadde vel nesten ingen sett (vi må huske på at dette var lenge før amerikanske krigsfilmer gjorde sitt inntog på tv og kino).

Vanligvis når en tropp returnerer hjem etter å ha vært i krigen, er troppen kraftig redusert. Soldater dør i krig. Slik er krigens nådeløse signatur. Men i denne historien er det ingen som dør. Snarere tvert i mot. For de 80 soldatene fra Liechtenstein fikk nemlig en venn på turen, og returnerte derfor med en mann i pluss. De dro som 80. Og kom tilbake som 81.

Like etterpå oppløste Prins Johann forsvaret og spurte Sveits om de kunne forsvare landet i fremtidige kriger. Det sa Sveits jatakk til, og slik slutter historien om Liechtensteins siste krig. Moralen får være at det er best å gi seg når man er på topp.

Sammen.