When the going gets weird, the weird turn pro
I hate to advocate drugs, alcohol, violence, or insanity to anyone, but they've always worked for me.
Strengt tatt behøver man ikke være skarp som en nyslipt lompe for å se at kombinasjonen store mengder våpen og nakotika passer minst like dårlig sammen som fyrverkeri og bilkjøring.
Allerede midt på 70-tallet fikk den amerikanske reporteren Hunter S Thompson beskjed av legen at han hadde ett år igjen å leve - hvis han ikke kuttet radikalt ned på forbruket av alkohol og narkotika. "Hjemme på gården" hadde han en formidabel våpnesamling. Søndag døde han av et "self-afflicted gunshot wound".
When the going gets weird, the weird turn pro
Thompsom brukte litterære virkemidler for å blåse liv i reportasjene sine, og var med på å danne en ny journalistisk sjanger; gonzo. Kort fortalt forkastet han alle regler for objektiv journalistikk; historiene fortalte han i førsteperson og hans egne meninger og opplevelser spilte alltid en viktig rolle. Så fremholdt han også at grensene mellom fiksjon og journalistikk alltid ville være tåkete. Og han var langt fra fremmed for å bruke narkotiske stoffer i kombinasjon med sitt journalistiske arbeid.
I den smått geniale Fear and Loathing in Las Vegas forteller han om et halsbrekkende møte mellom to typer galskap; den seriøst dopede hovedpersonen møter sinnsykdommen som ligger i bunnen av den amerikanske kulturen.
If I'd written all the truth I knew for the past ten years, about 600 people- including me - would be rotting in prison cells from Rio to Seattle today. Absolute truth is a very rare and dangerous commodity in the context of professional journalism.
Nå til dags, når nyheter og politiske kommentarer virker nærmest desinfisert, markedstilpasset, fokus-gruppe testet, og mild, er det godt å trekke frem HunterS Thompson.
I Fear and Loathing on the Campaign Trail 1972 er det Nixon som er galskapen og ondskapens symbol, og det må vel kunne sies at både Thompson og Nixon leverte varene. Thompson sa selv at det var den objektive journalistikken som fikk Richard Nixon til makten, mens det var den subjektive journalistikken som felte ham.
På et av sine tidlige reportasjeoppdrag for Nationa Enquirer besøkte Thompsom Ketchum i Idaho med følgende spørsmål på blokka: Hvorfor døde Ernest hemingway her, av en "selvpåført" haglladning gjennom hodet?
Perhaps he found what he came here for, skrev den unge Thompson, but the odds are huge that he didn't. He was an old, sick, and very troubled man, and the illusion of peace and contentment was not enough for him - not even when his friend came up from Cuba and played bullfight with him in the Tram. So, finally, and for what he must have thought the best of reasons, he ended it with a shotgun.
Thompson selv valgte pistol.
Strengt tatt behøver man ikke være skarp som en nyslipt lompe for å se at kombinasjonen store mengder våpen og nakotika passer minst like dårlig sammen som fyrverkeri og bilkjøring.
Allerede midt på 70-tallet fikk den amerikanske reporteren Hunter S Thompson beskjed av legen at han hadde ett år igjen å leve - hvis han ikke kuttet radikalt ned på forbruket av alkohol og narkotika. "Hjemme på gården" hadde han en formidabel våpnesamling. Søndag døde han av et "self-afflicted gunshot wound".
When the going gets weird, the weird turn pro
Thompsom brukte litterære virkemidler for å blåse liv i reportasjene sine, og var med på å danne en ny journalistisk sjanger; gonzo. Kort fortalt forkastet han alle regler for objektiv journalistikk; historiene fortalte han i førsteperson og hans egne meninger og opplevelser spilte alltid en viktig rolle. Så fremholdt han også at grensene mellom fiksjon og journalistikk alltid ville være tåkete. Og han var langt fra fremmed for å bruke narkotiske stoffer i kombinasjon med sitt journalistiske arbeid.
I den smått geniale Fear and Loathing in Las Vegas forteller han om et halsbrekkende møte mellom to typer galskap; den seriøst dopede hovedpersonen møter sinnsykdommen som ligger i bunnen av den amerikanske kulturen.
If I'd written all the truth I knew for the past ten years, about 600 people- including me - would be rotting in prison cells from Rio to Seattle today. Absolute truth is a very rare and dangerous commodity in the context of professional journalism.
Nå til dags, når nyheter og politiske kommentarer virker nærmest desinfisert, markedstilpasset, fokus-gruppe testet, og mild, er det godt å trekke frem HunterS Thompson.
I Fear and Loathing on the Campaign Trail 1972 er det Nixon som er galskapen og ondskapens symbol, og det må vel kunne sies at både Thompson og Nixon leverte varene. Thompson sa selv at det var den objektive journalistikken som fikk Richard Nixon til makten, mens det var den subjektive journalistikken som felte ham.
På et av sine tidlige reportasjeoppdrag for Nationa Enquirer besøkte Thompsom Ketchum i Idaho med følgende spørsmål på blokka: Hvorfor døde Ernest hemingway her, av en "selvpåført" haglladning gjennom hodet?
Perhaps he found what he came here for, skrev den unge Thompson, but the odds are huge that he didn't. He was an old, sick, and very troubled man, and the illusion of peace and contentment was not enough for him - not even when his friend came up from Cuba and played bullfight with him in the Tram. So, finally, and for what he must have thought the best of reasons, he ended it with a shotgun.
Thompson selv valgte pistol.
posted by mortenbk at 10:13 p.m.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home