Goal for Norge!

Når Bomann-Larsen nå mer enn antyder at Kong Olavs far muligens er en britisk livlege, spør en engelsk avis: "Er det norske kongehuset mer britisk enn det britiske?"

Men er har det egentlig noen relevans om Olav var halvt engelsk, halvt dansk eller rett og slett 100% engelsk? Denne familien skulle jo uansett legge sine respektive nasjonale identiteter bak seg. Gjennom en datidig versjon av Extreme Makeover skulle de bli den nye, norske kongefamilien. Sporene av deres nasjonale bakgrunn skulle viskes bort.

Da vi i 1905 valgte monarki som styreform, var det bare et problem; den gamle norske kongefamilien var for lengst utdødd. Løsningen ble å importere kongelige fra utlandet. Disse kongelige innvandrerne kom fra henholdsvis Danmark og England.

Noe av det første de måtte igjennom var å overvære et skirenn i Holmenkollbakken. Det berømte bildet fra snøstormen i bakken viser egentlig to immigranter som forsøker å etablere en norsk identitet ved å ta del i vinteridrett på den norske måten, det vil si ved å besøke en hoppkonkurranse under forhold som neppe noen andre av Europas kongelige måtte holde ut, og som de nok ville anse som uakseptable for kongelige. Men danskfødte Carl og engelske Maud holdt ut, nå som et norsk kongepar. Under de rådende politiske og klimatiske forhold bidro de kongeliges regelmessige opptredener i Holmenkollen – noe som snart utviklet seg til en tradisjon, og det at den seinere kong Olav faktisk hoppet i bakken – til å knytte en norsk nasjonal identitet til prins Carl fra Danmark, nå kong Haakon av Norge, og prinsesse Maud fra England, nå dronning av Norge. Holmenkoll-opplevelsene var med andre ord en viktig del av deres kulturakklimatisering til norske kongelige.

I dag er det ikke ski, men fotball som er størst i Norge. Hadde det i våre dager vært naturlig for et importert kongepar heller å velge Ullevål som arena for sin tilpasning? Hvordan er det norske fotballynnet? Og hvordan var det da Maud og Haakon kom til landet?

Da Norge spilte sin første landskamp i 1908, var fremdeles minnene fra striden rundt unionsoppløsningen sterke. En viss skepsis mot å reise til Sverige for å spille mot det tidligere broderfolket var til stede. Tilsvarende anti-norske stemninger hersket i Sverige. Blant annet hadde det svenske skiforbundet gående en boikott av norske vinteridrettutøvere. Det er likevel ikke tegn til at NFF vurderte denne politiske siden av møtet når en aksepterte invitasjonen fra Sverige som manglet treningspartnere før OL i London. Fotballkretsen i Kristiania måtte imidlertid skrive et beroligende brev til moren til en av de uttatte norske spillerne. Hun ville nekte sønnen å reise, bare tre år etter unionsoppløsningen. Kretsformannen, Oskar Fredriksen, måtte forsikre om at sønnen var i de beste hender, og appellerte til fruens nasjonale ansvar: "… er jeg sikker paa at fruen gjerne vil at sønnen skal være en av dem, der skal forsøge at faa 1905-tankerne væk fra svenskerne" Disse tankene var nemlig ikke helt borte. Det norske flagget kan ha virket som en rød klut på svenske tilskuere som firte det norske flagget midt under kampen. Ifølge spillernes egne beretninger løp da Norges ytre venstre, den seinere flygerhelten Tryggve Gran, resolutt opp på tribunen og heiste det igjen.

I Norge var fotballspillet på frammarsj - et utenlandsk spill som etter hvert også kunne være med å bygge nasjonalt fellesskap – i perioder også nasjonal kraft og ære. Fotballpresident Daniel Eie minnet i 1916 om ”våre forpligtelser som nation”. Det var viktig å vise "ogsaa i konkurransen overfor andre nationer at vi kan hævde os". Utgangspunktet burde være godt; til tross for dårlige baner og kort sesong var det få nasjoner "som i sit nationallynne besitter en saadan trang til at dyrke idræt eller sport som den norske […] fra naturens side er vor nation saa godt utrustet, at vi ogsaa av den grund har betingelser for at kunne naa frem til en lederstilling internationalt set".

Selv om ambisjonene ble noe nedtonet etter hvert, hang forestillingen om det norske som noe spesielt – i betydningen mer kultivert – igjen. I 1927 skrev Thv. E. Johnsen: "Selv om mellomeuropeisk fotball rent teknisk set staar høiere end norsk, saa har det sine fordele at ha som motstandere spillere med et nogenlunde behersket gemyt, og en gjennemførelse av to kamper særlig med Sverige betyr sikkert en orientering i retning av – jeg hadde nær sagt ’dannet’ omgang".

Mangeårig lagkaptein Jørgen Juve - fremdeles toppscorer gjennom tidene på det norske landslaget! - ga i 1934 ut en ruvende bok med den beskjedne tittelen "Alt om fotball". Her la også han vekt på at "vår innstilling til spillet er en annen", før han videreutviklet forholdet mellom fotball og folkekarakter:
"Spillet utvikler hos tyskeren hans hurtighet, hans sans for systematikk, hos sydamerikaneren holdes det varmblodige temperament i tømme, mens hans kjærlighet til hasarden og spenningen får leve fritt, hos engelskmannen styrkes den stoiske ro, hans taktiske klokskap, hans fairness, hos dansken økes hurtigheten, gleden og humøret, hos nordmannen farten, kraften, de tekniske ferdigheter, skippertakene vokser…"
Dette var stereotypenes tid.

Fellesskapet folk opplevde gjennom "de elleve" fikk større gjennomslag i denne tiden. Radioen brakte fotballen ut til folket. Da Norge uventet slo Tyskland i finalen, med Hitler til stede på tribunen, skrev NRKs programblad "Hallo! Hallo!": "Vi har ute på landsbygden sett den rene valfarting til høittalerne […] Da den norsk-tyske olympiakampen blev kringkastet, kjørte vi med en flokk ungdommer en halv mil til nærmeste tilgjengelige høittaler, hvor det alt var svart av folk – som var kommet i lastebiler."
Nå kan man begynne å snakke om et fellesskap som oppleves også blant folk som ikke hadde vært til stede på banen. Fotballens evne til å skape nasjonal, det vil si landsomfattende og folkelig begeistring, om enn bare for fem eller nitti minutter, fikk et påtakelig løft med den nye medieteknologien.

Matti Goksøyr skriver historien videre: "Denne evnen til å skape engasjement, i form av patriotisk begeistring eller frustrert forargelse, har fotballen vært velsignet med fram til i dag. Virkningen var vidtrekkende. En mollstemt og ikke akkurat utagerende forfatter som Tarjei Vesaas måtte for eksempel medgi at han ble "så patriotisk i slike stunder" – særlig under svensk-norske landskamper. Egentlig hadde ikke "Norge" gitt et sulteforet publikum så mye å være begeistret over etter krigen. Tap 0 – 10 for Sverige i 1945 og derpå følgende Råsunda-kompleks – fra en landskamp en bare motstrebende hadde gått med på å spille på grunn av svensk hjelpsomhet med materiell den første fredstiden – var forsmedelig, uansett hvor godt en kunne (bort)forklare resultatet.

På tross av manglende resultater fikk laget demonstrert et potensiale for nasjonal interesse. Her ligger noe av bakgrunnen til den latente interessen som har omspunnet fotball-landslaget – en interesse som av og til har fått utslag som har vakt oppsikt internasjonalt. Mest berømt ble radioreporter Bjørge Lilleliens utbrudd etter en VM-kvalifiseringskamp i 1981 da Norge hadde slått England for første gang på meget lenge – siden OL i 1920, og Lilleliens "kommentar" gikk over hele den engelskspråklige verden:

Der blåser han. Der blåser han. Norge har slått England 2-1 i fotball. Vi er best i verden. Vi er best i verden. Vi har slått England 2-1 i fotball. Det er aldeles utrolig. Vi har slått England – England, kjempers fødeland, Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Atlee, Henry Cooper, Lady Diana. Vi har slått dem alle sammen. Vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher. Jeg har et budskap til deg, midt under valgkampen. Jeg har et budskap til deg. Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball, Maggie Thatcher. Som de sier på ditt språk, i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: Your boys took a hell of a beating. Your boys took a hell of a beating, Maggie Thatcher. Norge har slått England i fotball. Vi er best i verden.

Det som er verdt å legge merke til her, er ikke den vidtrekkende tolkningen av seierens betydning, i 1981 var nok ikke England det de engang hadde vært, men bruken av vi-formen. Det er vi som har slått samtlige helter Bjørge Lillelien i farten kunne komme på i den engelske historien: Vi har slått dem alle sammen!"

Med Mette Marit og Ari på laget har debatten om kongehuset rast sterkt de siste årene. Sin hevdvunne stilling vinner de først tilbake den dagen Maud Angelica, som kaptein på laget, tar Norge til finalen i fotball VM for kvinner.