Kjærlighetens fysikk

I løpet av 2004 har det Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag gjennomførtet utredningsprosjekt for å belyse ressurssituasjonen innen grunnleggende matematisk-naturvitenskapelig og teknologisk forskning. Da fakultetmøtetsleder, professor og dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetved UiO, Knut Fægri, presenterte undersøkelesn ­ "Baklengs inn i fremtiden"- åpnet han med et sitat av poeten Gunvor Hofmo:

Og de binder dine føtter
og sier: gå!
Gunvor Hofmo, Friheten 1991

Mat-Nat og poesi? Hører det sammen, da?

I år er det David J. Gross, H. David Polizter og Frank Wilczek som får den gjeve Nobelprisen i fysikk. De tre får prisen for studier av kvarker, naturens minste byggeklosser. Teorien om samspillet mellom kvarkene kan bidra til å forklare alt fra hvordan en mynt snurrer rundt til hvordan universet er bygget.
Svenska Akademiet sier at oppdagelsen til de tre amerikanerne er avavgjørende viktighet for vår forståelse av hvordan naturens krefter fungerer, og at deres forskning på den "sterke kraft" har brakt vitenskapen nærmere "drømmen om å formulere en teori for alt". Prisvinnerne har med en "elegant matematisk formel" gitt forskerne håp om å finne forklaringer på noen av universets dypeste gåter - slik som mørket i verdensrommet.

De tre prisvinnerne fant, tidlig på 1970-tallet at kreftene mellom kvarker er svake når kvarkene er nære hverandre. Kreftene er så svake at kvarkene opptrer nærmest som frie partikler når de er nesten helt inntil hverandre. Dette fenomenet kalles "asymptotisk frihet". Når kvarkene fjernes fra hverandre, blir de tiltrekkende kreftene sterkere, ­noe som tilsynelatende er absurd og helt motsatt av hva vi skulle tro. Omtrent som om partiklene skulle vært bundet sammen av en gummistrikk, med andre ord.

Er vi virkelig nærmere "en teori for alt", nærmere å finne forklaringer pånoen av universets dypeste gåter, ja da må vel teorien også kunne forklareden underlige kjærligheten?

Min ensomhet synger
så fint fordi du er borte,
fordi du er nærest da,
en kveld som denne
med lystoner dirrende såre
allestedsfra.
Gunvor Hofmo

At kjærligheten er en slags naturvitenskap er vel hevet over tvil. Simen Svale Skogsrud viser ved hjelp av et poetisk lite grep at kvarker og kjærester kanskje ikke er så forskjellige som man ofte liker å tro. La oss snu litt på formuleringene:
De tre prisvinnerne fant, tidlig på 1970-tallet at kreftene mellom elskendeer svake når de er nære hverandre. Kreftene er så svake at de elskende opptrer nærmest som frie individer når de er nesten helt inntil hverandre. Dette fenomenet kalles "asymptotisk frihet". Når de elskende fjernes fra hverandre, blir de tiltrekkende kreftene sterkere,­ noe som tilsynelatende er absurd og helt motsatt av hva vi skulletro. Omtrent som om de elskende skulle vært bundet sammen av en gummistrikk, med andre ord.

Og Gunvor Hofmo er ikke den eneste som har utlagt dette i poetisk form. Også dikteren Tor Jonson, riktignok bekjent og kanskje inspirert av Hofmo, har nemlig også i dikts form foregrepet beskrivelsen av "asymptotisk frihet" lenge før de tre nobelprisvinnerne:

Nærast er du når du er borte
noko blir borte når du kjem nær
Dette kaller eg kjærleik
Eg veit ikkje kva det er
Tor Jonson

Litteratur- og fysikkprisen finnes allerede. Når får vi den første nobelprisen i kjærlighet?