Surt lukter de og nydelige er de

Noen mener sikker at ikke alt ved norsk mattradisjon er verdt å spare på og videreføre til kommende generasjoner; at enkelte tradisjonsrike retter helst bør glemmes og aldri spises mer.
Tradisjonell norsk mat er i all hovedsak et resultat av at vi i tidligere tider kun hadde tilgang til ferske råvarer i en kort periode hvert år. Dette førte til at man måtte finne en rekke ulike metoder for å få maten til å holde seg i lange perioder uten å bli uspiselig. Det er spesielt kjøtt og fisk som har fått gjennomgå opp i gjennom historien. Kjøtt er blitt tørket, saltet, røkt, speket og mer til. De fleste synes problemene begynner når det er fisk som utsettes for mye av den samme behandlingen - og at flere av forsøkene på å gjøre fisk spiselig lenge etter at den er fisket, er heller tvilsomme.
Rakfisk lages ved at fisken vaskes og legges i en bøtte sammen med litt salt og vann. Der skal den ligge i to til tre måneder og råtne for seg selv.

I går ble årets første rakfisk fortært - smørmyk og nydelig!

Den tønnen med saltet fisk vi hadde med fra Gjendesheim, er blitt stående urørt. Vi har nemlig hele tiden fått så bra med fisk, at vi ikke har behøvd å ta av lagrene. Men for 5 – 6 dager siden merket vi en ubehafgelig lukt som begynte å snike seg ut av tønnen, og vi konstaterte at fisken allerede var godt råtten. Folkene fortalte oss at det de holdt på å lage noen de kalte rakørret, som etter deres mening var den rene selskapsmat. Vi kunne ikke akseptere deres mening og beordret dem til å hive skitten på sjøen så fort og så langt vekk de kunne. Vi glemte historien, men nå i går kom lukten fryktelig igjen.
Fenomenet brakte våre aktive hjerner til å produsere teorier. John holdt på at det måtte være forhistoriske reinsdyr som inntil nå hadde ligget innefrosset i breen, men var vasker fram av den etsende bekk. Han sa at professor Huxley personlig hadde hvisket denne teori i øret på John en fortrolig kveld. Esau derimot trodde at det var breen selv som begynte å gå i forråtnelse. Den var nå så gammel at det nesten var en skam å ha den gående her lenger, og man kunne ikke vente annet enn at den begynte å lukte når den lå i solen. Han ville til å helle salt på breen, da skipperen plutselig kom støvlende tilbake til leiren fra elven. Han holdt fingrene for nesen og knyttet en rasende neve mot Ola, samtidig som han uttalte noen ord som ville ha vært forferdelige eder, hvis han ikke hadde snakket i nesen.
Det viste seg at tønnen slett ikke var kastet på sjøen, men at kjeltringene hadde gjemt den like ved elven for å holde fest når innholdet var blitt tilstrekkelig råttent for deres raffinerte smak. Nå ligger både rakefisk og tønne gravd ned i jorden på en yards dyp, men vi tviler ikke på at Ola og Ivar, når vi en gang er ute av landet, skal snike seg her opp og grave djevelskapen opp igjen.
Tre i Norge ved to av dem, England 1882