Lie 1000

I dag åpner Lidl sin første butikk i Norge. Lidls grunnlegger heter Dieter Schwarz. Herr Schwarz mente at schwarz – altså fargen svart – ga assosiasjoner til en handelsform hans butikk ikke skulle knyttes til. Hva skulle så butikken hete?

I Norge har vi de siste hundre årene brukt forfattere til å bygge nasjonal identitet: Henrik Wergeland har vært på 100-lappene, Alexander Kielland fikk en oljeplattform oppkalt etter seg og Henrik Ibsen et flott parkeringshus.

Dieter Schwarz gikk også til kunsten. En sommerdag i 1973 leste Dieter i hjembyens avis om den lokale kunstneren Ludwig Lidl. Et velklingende navn som overhodet ikke kunne assosieres med noe galt. Et par dager og 50.000 kroner senere var Lidl-navnet hans.

Jonas Lie hører til blant de store som ville skrive for folket, og som så kampen for modernisering i et nasjonalt perspektiv.
Noe i norske øyne stort og verdig, som en oljeplattform eller parkeringshus, har imidlertid ikke blitt Lie til del. Ennå.

Dagligvarer handler om livet i de tusen hjem; om det norske folks hverdag. Jonas Lie var ”Hjemmets dikter”. Det er forøvrig ikke familieidyller han skildrer, men mellommenneskelige konflikter som nettopp i hjemmet tilspisser seg under påtrykk av omgivelsene og samfunnet ellers. Av prisen på melk og brød, for eksempel.

På femtitallet fantes det på Notodden en Jonas Lie kolonialforretning og glassmagasin. Kanskje er det på tide å reåpne – i et nasjonalt perspektiv? Og gi Lie den honnør han definitivt fortjener.

I årenes kamp mellom Rimi og Rema 1000 har vi sett en bevisst strategi fra kjedene å legge seg så tett opp til hverandre som mulig i valg av navn, typografi, farger etc. Og Lie er jo ikke så ulikt Lidl.



Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i
og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)
Jan Erik Vold