Giraff på Røa

Røa kl. 08.55. En søt eldre herre passerer meg på fortauet. Han er pen i tøyet, men det står en umiskjennelig stank av ham. Den gamle mannen går tydeligvis i egne tanker. Akkurat i det lyset skifter fra grønt til rødt, går han ut i veibanen. Den første bilen som kommer mot ham tuter kraftig. Den gamle skvetter, stopper og langer ut et spark i retning bilen. I sjokk og sinne blir han stående å hytte med neven i stedet for å fortsette over gaten. Han skriker noe. Den milde skikkelsen er med ett lik et rasende dyr.

Jeg tenker på sjiraffen. Jeg har alltid syntes at sjiraffen ser ut til å ha en stor, indre ro. Faktum er at den har det høyeste blodtrykket av alle dyr på jorden. En voksen sjiraff kan drepe en løve med et spark med bakbeina.

Lyset skifter på nytt til grønt. Før han sjokker over gaten snur den gamle mannen seg en siste gang mot bilføreren – og geiper! Frakken glir åpen og avslører at han bare har pyjamasjakke under. I det jeg passerer ham ser jeg en regndråpe henge i øyevippene. Hadde jeg ikke hørt ham knurre kunne jeg trodd han gråt.

De gamle romerne kalte sjiraffer for cameloparder, fordi de trodde det var en krysning mellom kamelen og leoparden. Sjiraffer kan rekke tunge så til de grader at de kan slikke seg i øret. De mangler tårekanaler, men har ”verdens lengste” øyevipper. Ingen har noensinne sett en sjiraff bade. Og det kan jo faktisk se ut som om den går i pysj.