Vel bevart

Sesongens andre rakfisk er fortært. Godt som alltid.
Rakfisken er egentlig en ferskvannsvariant av sursild, fisk så svakt saltet at den snart går over i en viss forråtnelsestilstand.

Vet ikke hvorfor, men tidligere i dag slo plutselig en setning fra gymnasets lesebok ned i hodet på meg:
Der var engang i Krarup Kro en Pige, som hed Karen.
Så jeg fant frem og leste "Karen" der Alexander Kielland skildrer hvordan den unge kropiken blir forført av en durkdreven forfører.

Rakfisk er neppe noe for forførere. Presten i Trysil, Axel Christian Smith, skrev i sin tid:
Om Rake-Fisk – den slemmere enn dyvelsdrek stinkende rakfisk – må jeg først melde. Mange av mine lesere torde kanskje aldri ha hørt tale om denne nydelige spise. Den som en gang vil forlyste sin smak med en munnfull av denne rett, fikk neppe frihet til å gi damene et kyss. Jeg tror visst lukten av denne fisk ville forekomme dem altfor vederdstyggelig.

Karen er en typisk klassisk novelle, bygget opp omkring det Goethe kalte "en uhørt begivenhet". Begivenheten trenger inn i samfunnet som en stokk i en maurtue og forårsaker kaos. Karen satser naivt alt på sin forfører. Hun blir gravid og begår selvmord når hun får vite at han er gift.

Lenge mente mange rakfisken var årsak til spedalskhet. Helt frem til rundt 1860 fantes det en "vis mistanke imod almuens diæt". I 1886 har vitenskapen kommet lenger, og Dr. Ernst Lochmann påpeker at rakfisk og surmelk inneholder bakterier som man nå har forstått ikke bare er sykdomsbærere, men også "våre usynlige venner".

Bakenfor Krarup Kro lå en torvmyr med sorte, dype, farlige hull. Innemellom myra buktet det seg en gresstripe som om det var en vei, men det var det ikke. Den ledet rett til en torvgrav. Karens fortvilte endelikt fortelles kun med et "plask".
Etter en tid ble vestenvinden til østenvind, derpå til sønnavind. Men da manglet to øyne i Krarup Kro og en kjole som var blitt for trang.

Raking er en konserveringsmetode. Forutsetningen for denne konserveringsmåten er en jevn jordtemperatur omkring 4 grader. Opprinnelig ble fisken gravet ned eller lagt i jordkjellere.

I Gemini, forskningsnytt fra NTNU og SINTEF står det:
Arkeologiske utgravninger viser at vikingene konserverte matvarer i torvmyra. De brukte også torv i drikkevannet for at det skulle holde seg friskt under seilaser. Forskerne ved Institutt for bioteknologi ved NTNU har forsket på disse urgamle metodene for konservering av matvarer. Forsøkene slår fast at vikingenes metode er fullt gangbar; fisk som oppbevares i torvmyr ikke blir fordervet. Metoden kan representere et interessant alternativ til nedfrysing.
Også det engelske tidsskriftet New Scientist skrev nylig om den norske "myrmetoden" for konservering av fisk.

En aprildag i 1952 fant en torvgraver i Danmark et menneske med et stort rødblondt hår, som dukket opp av torvmyrens dyp: Et velbevart lik av en jernaldermann som etter 2000 år i myren nå kom for dagens lys. Perfekt bevart.