Rett før folk flest begynte å snakke til det kjedsommelige om sambafotball denne VM-sommeren, introduserte min venn F meg for CDen "Tropicalia - a Brazilian revolution in sound".
På tirsdag i forrige uke tok NFF for første gang betalt for at publikum skulle få se et landslag trene på Ullevål. Og folk møtte opp i tusentall for å se Brasilianerne leke med ballen. Fotball er blitt et underholdningsprodukt der bare kreativiteten setter begrensninger for hvordan stadig nye inntekter kan hentes inn fra et opplevelseshungrig og betalingsvillig publikum.
Få steder er fotball like synonymt med kultur og kreativitet som i Brasil. Brasil er også verdens største produsent av bananer, og mesteparten dyrkes på landsbygda nordøst i landet. Herfra, fra byen Téofilo Otoni, kommer Frederico Chaves Guedes, bedre kjent som John Carews spissrival på franske Lyon (og min venn Fs navnebror): Fred.
For Carew og hans kollegaer på den norske landslagsbenken er det også bananer å få. Under slagordet Bend it like a banana – frisk rappet fra filmen Bend it like Beckham (Skru’n som Beckham) - håper Bama og fotballforbundet at ”Hareides fotballgutter kan glede oss med perfekte bananer ute på banen.” Og at ungdommen skal spise flere bananer.
Tropicalia-bevegelsen var Brasils artistiske 1968-opprør, som et par hektiske år påvirket musikk, kunst, litteratur og kino/teater. Forgrunnsfigurene Gilberto Gil og Caetano Veloso tok tradisjonell brasiliansk musikk og mikset med amerikansk og britisk psykedelia, og resultatet ble en ellevill, anarkistisk genreblanding som ekspanderer i alle retninger. Bevegelsen ble etter hvert knust av regimet, og lederne arrestert og deportert.
”Vi må innse at det ikke er penger som er kapital, men menneskers evner, dyktighet og kreativitet”, sa Joseph Beuys til Dagbladet i 1982, rett før ”kreativitet” ble selve stikkordet for enhver trendy virksomhet innenfor den ekspanderende jappekulturen. Få nye kunstnere, om noen, har hatt så stor innflytelse som Beuys. Eller vært så omdiskuterte. Med slagordet ”enhver er kunstner” utfordret han alle vanlige forestillinger om hva kunst er.
På taket til firmaet "Banan-Mathisen" ruvet i rundt 50 år en kjempebanan som et landemerke i Oslos skyline. I 1994 hadde bananen utspilt sin rolle og ble fjernet, før den nylig dukket opp som et "kunstverk" i forbindelse med en større utstilling på Henie Onstad-museet på Høvikodden hvor dronning Sonja i egen person slo på lyset i bananen.
Fred kom ikke på scoringslisten i forrige ukes landskamp mot Norge. Den berømmelige Brasilianske fotballkreativiteten så vi heller ikke mye til. Men på et av mange TV-innslag så vi Fred på norsk gress med hodetelefoner på ørene. Kanskje hørte han på en baião-låt? Baião er en musikkstil fra hans hjemtrakter, med synkopert melodi og instrumentale refrenger, gjerne med utstrakt bruk av trekkspill. På 50-tallet falt sjangeren i popularitet på bekostning av amerikansk populærmusikk, helt til Tropicalia-bevegelsen på kreativt vis revitaliserte den på 70-tallet.
Punken var også en musikalsk opprørsbevegelse, formulert omtrent etter Beuys slagord. En av Beuys elever, Gottfried Tollmann, jobbet seg via aksjonskunst og performance til å starte sitt eget punkband: The Incredible Fred Banana Combo.
Samme år som Dagbladet snakket med ham, opptrådte Beuys på et tysk TV-show kalt ”Bananas” med en sang han nylig hadde utgitt på single: ”Sonne statt Reagan”. (Uttalt på tysk kan sangen også oppfattes som å hete ’Sol, ikke regn’). Sangen var en protest mot Reagans opprustningspolitikk.
Under sine år som president involverte Ronald Reagan CIA i en rekke aksjoner i Mellom-Amerikas ”Bananrepublikker”. Bananrepublikk er ut uttrykk ofte brukt om land som er avhengige av ett eksportprodukt og styrt av et diktatur som tjener eksportindustrien fremfor folket. Opprinnelig ble uttrykket brukt om Honduras, som først og fremst lever av bananeksport og der amerikanske selskaper brukte sin makt til å innsette et regime som tjente deres interesser. I 1981 hadde CIA etablert en egen skjult hær i hæren i Nicaragua under det ironiske navnet ”Yellow Fruit”. Avsløringen ble til den berømte Iran – Contras affæren, besunget av bl.a. ex-punkerne The Clash i låta Sandinista.
Beuys brukte stadig dyr som symboler i kunsten sin. En annen som gjorde det var Franz Kafka. ”Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i senga forvandlet til et digert, uhyrlig kryp.” Slik begynner ”Forvandlingen”. I Peter Capaldis ganske så underholdende kortfilm ”Franz Kafka’s It’s A Wonderful Life” lar regissøren Kafka slite med kreativ blokkering, eller skrivesperre om du vil. Vi ser Kafka selv sitte og vri seg over det som skal bli den første setningen i hans mesterverk: ”As Gregor Samsa awoke one morning he found himself transformed into a gigantic . . .?” Kafka ser seg om i sitt skriveværelse og blikket dveler ved fruktfatet ”. . . a banana, perhaps?”
I det tidlige 1900-tallets Wien fantes det en liten krets av intellektuelle sionister som så det politiske potensialet i fotballen. I 1909 skapte disse, blant dem en advokat, en tannlege og cabaret-tekstforfatteren Fritz Beda-Löhrner, sportsklubben Hakoah. Hakoahs fotballag ble en stor suksess. De var det første laget fra kontinentet som beseiret et engelsk lag på engelsk jord, og de tiltrakk seg jødiske fans fra hele Europa – Franz Kafka inkludert.
Viral er en av dagens kreative buzzwords. Kanskje var Jimmy Costas, fruktbutikkeier i Lynbrook, USA først ute? I et humoristisk forsøk på å ta brodden av kundenes misnøye med at bananer ikke var å få tak i, satt han opp en lapp i vinduet, med teksten ”Yes, we have no bananas”. Begrepet spredte seg raskt på folkemunne og dannet etter hvert basis for den på 20-tallet svært populære sangen med samme navn.
Den første kommersielle import av bananer til England skjer i 1888.
Banaselskapet het Fyffe Son & Co og bananene kom fra Kanariøyene til Canary Wharf i London Docklands.
Lenger oppe langs Themsens bredd ligger kunstinstitusjonen Tate Moderen. I avdelingen ”Still Life/Object/Real Life” har Sara Lucas fått et eget rom, avdelingens største. Her finner du, ved den ene kortveggen, fotografiet ”Eating a banana”. Bildet handler ikke om ”fem om dagen”, men om sex. Om seksualitet og kjønn; om bananen som fallossymbol.
Som student i Praha skal Franz Kafka både ha frekventert horehus og hatt mange kvinneaffærer gående. Likevel går det tydelig fram av hans brev og dagboknotater at han så på sex som noe motbydelig og frastøtende.
"Coitus som straffen for lykken ved å være sammen” skriver han i dagboken. Så ble han da heller aldri gift eller fikk barn.
Også bananen sliter med sex-livet. Den kultiverte bananen som vi kjenner og liker er en aseksuell klone, fremavlet for at frukten ikke skal være full av frø når vi spiser den. Når en plante ikke lenger sprer sine frø ved pollinasjon blir det liten eller ingen genetisk variasjon og lite eller ingen utvikling av motstand mot naturlige fiender. Kanskje må vi en gang i fremtiden hente fram ”Yes, we have no bananas” igjen?
Men foreløpig går det bra. Bend it-kampanjen har vært en suksess for Bama. Reklamen har bidratt til at selskapet har økt salget av bananer med over 18 prosent. Noe som igjen forutsetter at bananens kjønnsliv tas under behandling og kommer opp å stå igjen. Artig da at en av EUs mest markante politikere med bananer på agendaen, pasjonert fotballfan, en av frankrikes mest markante forkjempere for fri sex, en ekte 68’er og i dag representant for de grønne i EU parlamentet, heter Daniel Cohn-Bendit.
”Daniel is travelling tonight on a plane
I can see the red tail light heading for Spain”
synger Elton John, også han en lidenskapelig fotballentusiast. Så lidenskapelig at han i 1974 faktisk kjøpte Watford Fottball Club. I dag er han fotballmessig mest kjent som gudfar til David Beckhams sønner og for å ha Beckham som forlover i sitt eget bryllup, avholdt i Posh og Davids ”Beckingham Palace”. Elton Johns onkel var forresten profesjonell fotballspiller. Dessverre huskes han kanskje best fordi han brakk benet da han spilte for Nottingham Forest i den engelske FA-Cupfinalen i 1959.
Silver & Cohn var låtskriverparet bak ”Yes, we have no bananas”. Populariteten strakk seg etter hvert utover Europa - Østerrike og Tyskland inkludert. Så populær ble den at det ble laget en tyskspråklig variant, ført i pennen av ingen ringere enn grunnleggeren av Kafka’s favorittlag Hakoah, cabaret-tekstforfatteren Fritz Beda-Löhrner.
Også 3. juni i år var tusenvis av tilskuere samlet for å se Brasil trene. Ikke på Ullevål men i sveitsiske Weggis, bare 6 dager før verdensmesterskapet ble sparket i gang i Tyskland. Samme dato var det også 100 år siden Josephine Baker ble født. Josephine Baker vokste opp i et fattig arbeiderstrøk i St. Louis, langt fra enhver tropisk vegetasjon, men hennes dans og kostyme ga assosiasjoner til noe helt annet. Kjolen av bananer var designet etter en fantasifull tegning av maleren og illustratøren Paul Colin, som hadde jobbet med Josephine Baker fra hennes første dag i Paris. Den var selvfølgelig ikke av ekte frukt. Det var et gummikostyme med falloser som bevegde seg i alle retninger under dansen - både for å avsløre og for så å falle ned igjen mot Bakers nakne hud. I seg selv var ikke kjolen så veldig elegant. Dens styrke som scenekostyme lå i de tanker den ledet publikum mot. Kostymet trengte ikke å gi et riktig bilde av kleskodeksen i de tropiske områder. Så lenge den imiterte frukten ga næring til fantasien og forestillingene om det fremmede, var den fallospregede kjolen en suksess. Publikummere frydet seg over det spektakulære synet som møtte dem, samtidig som bevegelsene og hudfargen til danserinnen gjorde dem usikre og skrekkslagne.
Som Silver & Cohns banan-hit økte også de spanske Kanari-bananene som ble importert til England raskt i popularitet. I Irland ble Charles McCann i 1902 første Fyffes-forhandler. Nesten 300 år tidligere, i 1620, seilte Mayflower over Atlanteren fra England. Det var mange irer om bord, deriblandt flere McCanns. I 1911 starter Harrison king McCann, etterkommer av Mayflower McCannene, MacCann Advertising Company.
Josephine Baker er en av de aller første fargede artister som opptrer i Europa, og første stoppested på en lang Europaturne i 1928 var Wien. Men hun kom ikke overraskende. Snarere tvert imot. Wien ble tapetsert med reklameplakater som viste bilder av danserinnen i perler og strutsefjær. Politikerne i parlamentet krevde den ’perverse fremtredenen’ stoppet. Publisiteten var enorm, og ga selvfølgelig god reklame for det som skulle skje på scenen. Nysgjerrigheten til publikummet var pirret, og skandalen var kanskje heller ikke så tilfeldig. En som våget å stå fram i pressen å støtte henne, for senere også å skrive flere av tekstene til et av hennes show, var selvfølgelig ingen ringere enn grunnleggeren av Kafka’s favorittlag Hakoah, cabaret-tekstforfatteren Fritz Beda-Löhrner.
MacCann Advertising, etter hvert McCann Erickson, spredte seg også. I 1992 kjøper de norske JBR Reklamebyrå, stiftet i 1984 av Ingebrigt Steen Jensen – mannen bak den største offensiven for bananer i Norge noen gang.
Josephine Bakers ektemann, Pepito Abatino, var PR-geniet som fant balansen mellom det primitive og det siviliserte, det ville og det tamme, som sto for den mest effektive markedsføringen i en nyetablert kulturindustri. Foran filmen Zou-Zou ble det trykket opp klistremerker, som ble distribuert til fruktselgere over hele Paris, for at de skulle påklistres bananene i butikkene. Akkurat slik Ingebrigt har fått Bend it til å gjøre på bananene i dag.
Selv overvar jeg Brasils trening på Ullevål, invitert med av barnas fotballskole. I regi av Norges største bananimportør, selvfølgelig.